Å sikre unge en fremtidstro

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

Krig, internasjonal uro og demonstrasjoner preger nyhetsbildet. I flere europeiske land går unge mennesker ut i gatene for å protestere mot korrupsjon, politiske beslutninger, økonomiske utfordringer og manglende framtidsmuligheter.

Selv om protestene har ulike årsaker, bør de få oss til å stille noen spørsmål: Opplever unge at de har mulighet til å påvirke sin egen framtid? Har de tillit til at samfunnet gir dem mulighetene de trenger? Og hva skjer når avstanden mellom forventningene deres og virkeligheten blir for stor?

For mange unge handler trygghet om ganske grunnleggende ting: å få en utdanning, komme inn i arbeidslivet, ha en lønn å leve av og muligheten til å skaffe seg et sted å bo. Når disse målene oppleves stadig vanskeligere å nå, kan både frustrasjonen og framtidsusikkerheten vokse.

Er vi heldige som bor i Norge?

Ja, på mange måter.

Norge har et godt utbygd utdanningssystem, sterke velferdsordninger og et organisert arbeidsliv. Vi har demokratiske kanaler for å påvirke samfunnet, offentlige tjenester som bidrar til trygghet og fagforeninger som arbeider for gode lønns- og arbeidsvilkår.

Dette er verdier vi skal være stolte av. Men de har ikke kommet av seg selv. De er resultatet av politiske valg, organisering og samarbeid gjennom generasjoner.

Samtidig er ikke Norge skjermet fra utfordringene unge møter andre steder. Det kan være vanskelig å komme inn på boligmarkedet, få økonomien til å gå rundt og etablere seg i arbeidslivet. Gode velferdsordninger og et organisert arbeidsliv betyr heller ikke at alle opplever trygghet eller like muligheter.

Vi har mye å være takknemlige for, men det forplikter også. Vi må fortsette å utvikle samfunnet slik at dagens unge får reelle muligheter til å skape en trygg framtid.

Hva må vi gjøre som samfunn?

For det første må vi gi unge kunnskap om hvordan samfunnet og arbeidslivet fungerer. Kunnskap om demokrati, medbestemmelse og egne rettigheter bør komme tidlig, allerede i skolen og gjennom utdanningsløpet. Unge bør vite hva en fagforening og en tillitsvalgt er, hvilke rettigheter de har som arbeidstakere, og hvordan de kan påvirke beslutninger som angår dem.

For det andre må vi gjøre overgangen fra utdanning til arbeidsliv enklere. Det krever gode utdanningsmuligheter, tilstrekkelig med lære- og praksisplasser, god oppfølging og et arbeidsliv som er villig til å investere i unge arbeidstakere. Vi må også satse på forebyggende arbeid og gode rammer rundt dem som er i ferd med å etablere seg i arbeidslivet.

For det tredje må vi sikre at unge blir involvert i beslutninger som angår dem. Vi har allerede arenaer som elevråd og ungdomsråd, men det er ikke nok å gi unge anledning til å si sin mening. Innspillene må følges opp, og de unge må få vite hvordan forslagene deres blir vurdert og hvorfor beslutninger blir tatt.

Det må gjelde både i skolen, i kommunene, i politikken og på arbeidsplassene. Vi må bli flinkere til å invitere unge inn tidlig i prosessene, ikke først når de viktigste beslutningene allerede er tatt.

Det er stor forskjell på å få lov til å delta og å oppleve at man faktisk har innflytelse.

Å skape et arbeidsliv unge kan stå i

Trygghet handler ikke bare om å få den første jobben. Det handler også om lønn å leve av, forutsigbare arbeidsvilkår, et godt arbeidsmiljø og muligheten til å mestre arbeidshverdagen.

YS Arbeidslivsbarometer 2025 viser at sykefraværet har økt etter pandemien, særlig blant yngre arbeidstakere. Undersøkelsen peker blant annet på redusert arbeidspress, mer realistiske tidsfrister, bedre psykososialt arbeidsmiljø og sterkere lederstøtte som viktige tiltak for å forebygge sykefravær.

Dette bør få konsekvenser for hvordan vi organiserer arbeidslivet. Arbeidsgivere må prioritere god opplæring og oppfølging av nyansatte, sørge for realistiske arbeidskrav og legge til rette for at unge kan si fra om utfordringer før de utvikler seg til større problemer. Et trygt arbeidsmiljø handler også om tilhørighet, mestring og gode relasjoner til kolleger og ledere.

Vi må ikke bare diskutere hvorfor unge blir syke eller faller ut av arbeidslivet. Vi må spørre hva vi kan gjøre for å forhindre det. Målet må være et arbeidsliv der unge får støtte, utvikler kompetansen sin og kan stå i jobb over tid.

Hva må vi gjøre som fagbevegelse?

Som nestleder i Parat Ung mener jeg at fagbevegelsen har et særlig ansvar for å gjøre unge kjent med rettighetene sine og gi dem mulighet til å påvirke arbeidslivet.

Vi må bli flinkere til å møte unge der de er. Det innebærer blant annet å gi informasjon om fagorganisering, arbeidslivets spilleregler og arbeidstakerrettigheter allerede i utdanningsløpet. Vi bør etablere flere lavterskel møteplasser der unge kan stille spørsmål, få råd og bli kjent med hva fagforeningene faktisk kan bidra med.

Vi må også gjøre veien inn i organisasjonsarbeidet enklere. Det bør være mulig å engasjere seg uten å ha lang erfaring eller kjenne organisasjonen fra før. Gjennom mentorordninger, relevant opplæring og støtte fra erfarne tillitsvalgte kan vi senke terskelen for at flere unge tar på seg verv.

Men vi kan ikke forvente at unge skal ta på seg tillitsverv dersom rammevilkårene gjør det vanskelig å utføre jobben.

Derfor må vi arbeide for å styrke tillitsvalgtes rettigheter, særlig i privat sektor. Det kan være krevende å kombinere ordinære arbeidsoppgaver med tillitsvalgtarbeid hvis det ikke er nok tid til møter, opplæring og oppfølging av medlemmer. Vi må arbeide for bedre rettigheter og praktisk tilrettelegging, slik at tillitsvalgte faktisk får anledning til å utføre vervet sitt.

Vi må også slippe unge til i organisasjonenes beslutningsprosesser. Det holder ikke å invitere dem til å komme med innspill dersom beslutningene i praksis allerede er tatt. Unge må få være med på å utvikle politikk, prioritere saker og forme organisasjonene de er en del av.

Det handler ikke om å gi unge innflytelse for syns skyld, men om å bruke erfaringene, perspektivene og kompetansen deres til å gjøre fagbevegelsen bedre.

Vi kan ikke ta unge eller tryggheten for gitt

Vi må unngå å avfeie unges frustrasjon som manglende erfaring eller engasjement. Vi må heller ikke tro at gode systemer automatisk fungerer godt for alle. Dersom unge opplever at de blir invitert til å delta uten at meningene deres blir tatt på alvor, risikerer vi å svekke tilliten til organisasjonene og de demokratiske kanalene som skal gi dem en stemme.

Det som skjer i verden, minner oss på at fred, trygghet, tillit og muligheten til å påvirke samfunnet ikke kan tas for gitt. Norge har gode forutsetninger, men vi må hele tiden arbeide for at tryggheten også skal gjelde nye generasjoner.

Vi kan ikke kontrollere alt som skjer internasjonalt. Men vi kan gjøre konkrete valg her hjemme: sørge for at unge får kunnskap om rettighetene sine, gjøre overgangen til arbeidslivet enklere, forebygge helseutfordringer, styrke tillitsvalgtes muligheter til å gjøre jobben sin og gi unge reell innflytelse i beslutningene som angår dem.

Vi skal være takknemlige for det norske samfunnet vi har bygget opp. Men vi må også ta ansvar for å utvikle det videre.

Unge skal ikke bare omtales som framtidens arbeidstakere og samfunnsbyggere. De må få kunnskapen, mulighetene og innflytelsen til å være med på å forme samfunnet allerede i dag.