Digitaliserer vi oss bort fra et inkluderende helsevesen?

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

Pasienten skal ikke måtte gjennom en digital hinderløype for å få behandling. Modernisering kan gjøres uten at folk skyves ut i utenforskap, og effektivisering trenger ikke å bety ekskludering.

Mer enn 200 000 personer har det siste året unnlatt å bruke digitale offentlige tjenester de trengte. Det er en varsellampe, ikke en detalj.

Det skjer nesten ubemerket. En skranke stenger, en app lanseres, en telefonlinje forsvinner, fordi «alt er digitalt». Digitalisering beskrives som fremtiden, men for hvem?

For mange eldre, svaksynte, blinde og sårbare er svaret brutalt: Er fremtiden laget for dem?

Nav, fastlegekontorer, spesialisthelsetjenesten og Skatteetaten skyver stadig flere prosesser inn bak portaler, QR-koder og digital dialog. Når inngangsdøren til tjenester blir en app, står mennesker uten digital mestring igjen på utsiden. Digital kompetanse blir et nytt adgangskrav til offentlige systemer.

Systemet svikter

Nylig ble en eldre mann sendt hjem fra nye Drammen sykehus uten å få gjennomført timen sin. Han klarte ikke å sjekke inn digitalt. Ingen skranke var åpen, ingen hjalp. Han møtte opp, men teknologien møtte ikke ham. Folk mister helsehjelpen de trenger, ikke fordi kroppen svikter, men fordi systemet gjør det.

Pasienter må sjekke inn via SMS-lenke, BankID eller nettbrett. Avstanden er for stor for dem med redusert funksjon. På øyeavdelingen er teksten på skjermene så liten at selv unge sliter. Dette er ekskludering.

Nye Drammen sykehus er ikke unntaket. Digitaliseringsdirektoratet anslår at rundt 20 prosent av voksne, over 850 000 mennesker, er sårbare i møte med digitale offentlige tjenester. Likevel bygger vi stadig flere digitale plattformer som skaper barrierer. Det som skulle forenkle, blir for mange en stopper.

Oppgaver som tidligere lå hos ansatte, skyves nå over på brukerne. Når inngangsdøren til helsetjenesten blir en app, faller de som trenger mest hjelp, lengst bak.

Fra velferdsstat til selvbetjeningsstat

Digitalisering skal være en vei inn i fellesskapet, ikke en sperre. Derfor må vi sikre reell valgfrihet, universell utforming og analoge alternativer, også ved nye Drammen sykehus.

Skal mennesker miste helsehjelp fordi de ikke klarer å manøvrere en app? Det er ikke verdig et inkluderende samfunn. Når syke og sårbare sendes hjem på grunn av digitale hindringer, er det systemet som feiler, ikke de.

Det offentlige glir fra velferdsstat til selvbetjeningsstat. Er dette virkelig den helsetjenesten vi ønsker oss? En helsetjeneste som prioriterer systemet, eller en som prioriterer menneskene den er satt til å hjelpe?

Analoge alternativer bør være på plass som: skranke, veiledning og helsehjelp uten teknologi.

Digitalisering skal tjene folket, ikke sortere dem. Likevel diskuteres det som om analogt og digitalt er to ulike verdener. Det må sameksistere for å få et inkluderende samfunn.