Er Forsvaret årsaken til høy glidning i staten – og er det høyere lønnsutvikling enn for andre statlige ansatte?

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

Det har blitt en gjentakende myte i lønnsdebatten: Forsvaret har ofte vært utpekt som «syndebukken» for høy lønnsglidning i staten. Øvelser, nyansettelser og lokale tillegg i Forsvaret trekkes frem som årsaken til at andre statsansatte får mindre i potten ved sentrale oppgjør. Men tallene fra uavhengige analyser og offisiell statistikk forteller en annen historie. Forsvaret er ikke driveren bak høy glidning, men faste og variable tillegg i Forsvaret bidrar til at lønnsveksten pr år blir høyere med Forsvaret, når disse tallene tas med. Grunnlønn for ansatte i Forsvaret øker ikke mer enn i staten, og i dagens verden er det viktig med høy aktivitet for at Forsvaret er klar til strid når krigen kommer.

Hva er egentlig «glidning» – og hvordan regnes den?

Lønnsglidning i staten er lønnsveksten i løpet av året som er knyttet til lokale forhandlinger, individuelle tillegg, stillingsendringer, overtidsbetaling og variabel godtgjøring – altså utover det sentrale tariffoppgjøret. Glidningen beregnes samlet for hele staten og trekkes fra rammen i neste oppgjør. Kritikerne hevder at Forsvarets økte aktivitet (øvelser, vakt og beredskap) skaper «unødig» glidning som straffer alle andre. Men dette overser to vesentlige poenger: aktivitet i Forsvaret som øvelser er i hovedsak et resultat av politiske prioritering og er vedtatt av Stortinget, samt avtaler med samarbeidspartnere i NATO. Øvelsesaktivitet medfører høy belastning og derav økt inntekt for mange ansatte i Forsvaret. Spørsmålet er om denne type aktivitet skal være med å danne grunnlag for glidningstall i staten.

Innføring av seniorbonus til militært personell som står lenger, er noe alle fagforeningene var imot, men arbeidsgiver valgte allikevel å innføre den. For personell som får bonus vil den være kr 50.000 de første årene og øker til kr 80.000.

Tallene som avkrefter myten

Fafo-rapporten «Lønnsutvikling i staten 2017–2024» viser klart at Forsvaret ikke er hoved driveren for lønnsvekst når man ser på justerte tall. Å ekskludere Forsvaret reduserer den årlige lønnsveksten i staten bare marginalt – og ikke entydig i alle år. For fastlønn og totallønn ligger veksten ofte på samme nivå eller bare litt lavere uten Forsvaret. Lønnsspredningen (forskjellen mellom lav- og høylønnede) øker noe i Forsvaret etter 2022, men dette drives primært av lederlønninger – ikke en generell «høy glidning» som løfter alle.

De ansatte har en grunnlønn fra kr 400.000 og oppover. I 2025 var gjennomsnittslønn for Forsvaret litt under kr 620.000, og 85 % av de ansatte har mindre enn kr 775.800 i grunnlønn som er gjennomsnittslønn for alle i Norge.

Statistisk sentralbyrå sin statistikk for perioden 2016–2023 bekrefter mønsteret: Samlet månedslønn i staten steg 29,1 prosent. Militære yrker hadde høyere vekst i enkelte undergrupper (spesielt yngre med kortere utdanning). Dette skyldes at vi har løftet minstelønninger for de fleste militært ansatte og for de lavest lønnende. Det betyr ikke at den har blitt, men den har blitt økt fra et veldig lavt nivå. Økningen har vært nødvendig for å beholde og rekruttere kompetanse i et marked der Forsvaret konkurrerer med privat sektor.

De årene som det gis kronetillegg eller avtales minstelønnssatser, gir dette høy lønnsvekst i prosent for lavere lønnende stillinger. Så skal det sies at lønn utbetales ikke i prosent, men i kroner. 37,4 % av Forsvarets ansatte har en grunnlønn som er under lavtlønnsgrensa. Da må vi spørre oss selv om en høy prosentvis økning av lønn er feil eller faktisk helt nødvendig for å kunne behold og rekruttere personell.

Sammenligningen med andre departementsområder styrker bildet. I perioden 2023-2025 ligger Finansdepartementet på nivå med Forsvaret når det gjelder inntektsøkning, uten at det får samme oppmerksomhet. Forsvaret er Norges største statlige virksomhet, men effekten på den samlede glidningen er moderat når man justerer for at økningen som i stor grad skyldes høyere aktivitetsnivå, ikke økning av grunnlønn.

Lønnsutviklingen er ikke høyere – den er tilpasset behovet

Statistisk sentralbyrås tall viser at Forsvaret ligger noe over gjennomsnittet i inntekt pr måned på enkelte nivåer (spesielt tidlig i karrieren), men dette skyldes i stor grad militære tillegg og øvelsesgodtgjøring – ikke at de «går foran» i grunnlønn. Mange sivile og militære stillinger har lavere grunnlønn enn tilsvarende kompetanse i andre statlige etater. I en usikker verden må det øves for å kunne møte eventuelt krise og krig, vi kan ikke ta ned øvingsaktivitet fordi utbetalingene til denne type aktivitet øker for mye. Vi kan heller ikke velge å holde nede grunnlønn, fordi lønnsglidningen skal ned. Norge er helt avhengig av et forsvar som fungerer, da må det øves. Når Stortinget vedtar økt øvelsesvirksomhet får dette konsekvenser for glidningen i staten, da må vi ikke i ettertid komme å klage på at Forsvaret følger de vedtak som er gjort av Stortinget.

Forsvaret kan ikke begrense bruken av hovedtariffavtalen på grunn av glidning, det kan fort gå hardt utover muligheten for å rekrutter og beholde personell. Norge trenger mer personell, ikke færre. Glidning finnes overalt der det er rekrutteringsutfordringer eller økt belastning (politiet, tolletaten, Nav). Å peke ut Forsvaret, er å skyve ansvaret over på dem som faktisk leverer nasjonal sikkerhet.

Ut fra det vi har fått presentert i forbindelse med lønnsoppgjøret for 2026, så har ikke Forvaret ikke bidratt mer til glidning enn andre.

Myten må avkreftes – for beredskapens skyld

Forsvaret er ikke grunnen til høy glidning i staten. De har ikke høyere lønnsutvikling enn andre når man ser på grunnlønn. Det ville vært urimelig hvis personell som øver eller trener for å kunne gjøre sin jobb også i krise og krig, ikke blir kompensert for dette.

Spesielt i dagens verden er et robust og avskrekkende forsvar helt avgjørende for å kunne verne om våre felles verdier. Stortinget har vedtatt langtidsplanen for Forsvaret og resten av sektoren, som styrker Forsvaret vesentlig. Forsvaret aktivitet er ikke selvpålagt av Forsvaret, men styrt av politiske føringer og vårt samarbeid med andre land. Det hjelper lite å investere masse penger i nytt utstyr hvis man ikke skal lære seg hvordan dette brukes. I Forsvaret testes både gammelt og nytt utstyr når det gjennomføres øvelser.

Stortinget har vedtatt store materiellinvesteringer til Forsvaret. For å kunne ta i bruk nytt utstyr er Forsvaret avhengig av å øve personellet i bruken av dette utstyret, og ikke minst i samhandling med gammelt utstyr. At politikerne peker på en glidning i Forsvaret som skyldes høyt aktivitetsnivå er et paradoks. Både vi, statsrådene og politikerne vet hvordan verdens situasjonen er og da må vi sørge for at Forsvaret er klar til å utføre sitt oppdrag. Grunnlønnen i Forsvaret er ikke høy, og vi må ikke komme i en situasjon at vi mister personell pga. at vi ikke klarer å tilby personellet en anstendig grunnlønn.

Norge trenger et sterkt forsvar, da må vi legge kortene riktig for oss selv og ikke fjerne våre muligheter til å beholde personellet vårt. Å straffe Forsvaret ved å innskrenke bruken av hovedtariffavtalen pga. myter om «høy glidning», kan medføre at vi ikke klarer å beholde eller tiltrekke oss personell. Da spiller vi russisk rulett med vårt lands sikkerhet.