Forsvaret settes inn for å løse politioppgaver i fredstid. Er det slik vi vil ha det?

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

Forsvaret skal nå bistå politiet for å løse oppdrag i Oslo, hvor politiet står i en krevende situasjon med økt vakthold og oppgaver knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen. Dette viser at regjeringen leter etter løsninger i en krevende situasjon, noe de isolert sett skal ha honnør for. Når tryggheten til innbyggerne utfordres, må alle ansvarlige aktører være villige til å tenke nytt.

Noen vil hevde at det ikke er unormalt at Forsvaret bistår politiet. Men det er en betydelig underdrivelse å hevde at denne type bistand er normal. Sist vi så noe lignende var under pandemien, som var en nasjonal unntakssituasjon.

Samtidig er Forsvarets bistand et tydelig tegn på et mer grunnleggende problem: Politiet er ikke dimensjonert for å løse sitt oppdrag i fredstid. Når vi trenger militær hjelp for å håndtere ordinære politioppgaver, må vi stille ubehagelige, men nødvendige spørsmål.

Er det greit at Forsvaret skal kunne bruke makt mot innbyggerne i fredstid? Og hvordan skal politiet kunne løse sitt oppdrag i krise og krig de har kapasitetsproblemer i fredstid?

Det er vanskelig å se reell vilje til strategiske løsninger når regjeringen ikke ønsker å utdanne nok politifolk. Norges Politilederlag har lenge pekt på at utdanningskapasiteten ved Politihøgskolen er for lav, og at dette skaper et strukturelt underskudd av politifolk som nå blir stadig mer synlig.

Forsvarets bistand er et nødvendig tiltak i en akutt situasjon, men bør ikke aksepteres som en normaltilstand. Et politi som skal bygge tillit og trygghet utvikles ikke gjennom ad hoc‑løsninger. Vi trenger langsiktig politisk vilje til å sikre nok folk og riktig kompetanse som støttes av fremtidsrettede teknologiske løsninger.

Vi i politiet må selv fortsette med jobben for å beholde og bruke de flinke folkene vi har på best mulig vis, først og fremst ved å benytte de som har politiutdanning hvor dette er påkrevet, og ved å rekruttere inn flere med annen kompetanse som kan løse oppgaver hvor politiutdanning ikke er påkrevet. Sist, men ikke minst ved innføring av teknologi som kan forenkle prosesser og frigjøre hoder og hender til det bare mennesker kan gjøre.  

Avgjørende for å lykkes med dette er en politisk satsing, blant annet på et digitalt løft for politiet. Og dette må komme i statsbudsjettet for 2027. Vi har dårlig tid. At Forsvaret velges som oppdragsløser for politiet i fredstid burde være en tydelig påminnelse for oss alle.

Norges Politilederlag i Parat vil bidra konstruktivt i arbeidet med å finne gode løsninger. Men vi kommer også til å være tydelige: Tryggheten i Norge kan ikke baseres på midlertidige tiltak. Den må bygges på et politi som er dimensjonert for oppdraget i fred, krise og krig. Det vil kreve plan, utvikling og satsing over flere år. Politiet må gjøre en jobb selv, men lykkes ikke uten en helt avgjørende støtte fra våre politikere.