Fransk-norsk perspektiv på barneoppdragelse

Latter og refleksjon ble viktige ingredienser i møte mellom Cécile Moroni og Hedvig Montgomery når de på Paratkonferansen møttes for å diskutere moderne barneoppdragelse.

Moroni, som ble «importert» fra Frankrike for 15 år siden, har brukt tre egne barn som prøvekaniner i det norske prosjektet. Montgomery, psykologen og familieterapeuten bak boken Foreldremagi og podcasten Foreldrekoden fungerer som den kloke oversetteren som forklarer hvorfor vi nordmenn gjør som vi gjør, selv når det ser helt sprøtt ut for en mor som er født og oppvokst i Frankrike.

Sjokk på kafé - Utesoving og tillit

Moronis første møte med norsk foreldrekultur var av den kalde sorten. Hun beskriver synet av barnevogner parkert i snøen utenfor kafeer som noe tatt ut av et skjult kamera-program.

– Alle damene parkerer babyen utenfor en kafé... Jeg var helt satt ut, og spurte hvorfor de gjør det. De sa det var bra for lungene. Jeg tenkte det må være en lifehack for norske foreldre for å få litt fred fra babyen, sier Moroni.

Montgomery ser imidlertid en dypere verdi i dette og påpeker at barneoppdragelsen i Norge sannsynligvis er bedre enn noen gang, og at både kunnskap og systemene rundt barna har endret seg mer enn barna selv. Den norske modellen bygger på en enorm tillit til samfunnet, noe Moroni gir utrykk for at hun etter hvert har lært å sette pris på.

Barnehage uten pensum

I Frankrike starter alvoret tidlig, med å lære alfabetet og klare timeplaner fra treårsalderen. Moroni forteller om franske venner som får panikk når de spør om «pensum» i en norsk barnehage og får til svar at barna skal ut i skogen for å grille pølser.

Montgomery forklarer dette ut fra barnets biologi.

– Barn er programmert til lek. Hvis man følger barnas lek, får man et veldig godt blikk på hvor barn er i utviklingen akkurat nå, sier hun.

Hun understreker at barn som mestrer det sosiale, lærer mye fortere når de senere starter på skolen, og at modenheten for å lese og skrive uansett først faller på plass rundt syv-åtteårs-alderen.

Språkforvirring

Moroni beskriver hvordan hennes barn utnytter språksituasjonen hjemme, der hun snakker fransk og mannen norsk. Barna forstår alt, men svarer konsekvent på norsk – og mobber gjerne morens franske aksent når hun veksler mellom å si «hoppe i senga og hope i senga».

Montgomery beroliger med at dette er verdifullt.

– Ekte tospråklighet, eller «True bilingualism» er en tospråklighet som oppstår når barn lærer seg to språk parallelt. Da får de en tospråklighet som er helt uten kostnader, sier psykologen.

Logistikkmareritt og Spond hat

Ingen samtale om norsk foreldreskap er komplett uten å komme inn på Spond. Moroni innrømmer at hun har et anstrengt forhold til appen som styrer alt fra fotballtreninger til klarinettimer.

– Jeg slettet Spond. Jeg gjorde det. Jeg var kjempesint den kvelden. Så lastet jeg den ned dagen etter, for det går ikke. Alt i livet er regulert av Spond, jeg hater Spond, sier Moroni.

Hun bemerker også at norske mødre forventes å være overalt.

– Du må lage en gigastor Toro-sjokoladekake i langpanne for å bli skikkelig integrert.

Montgomery svarer med å be mødre om å logge av rådene på sosiale medier, råd som bare skaper dårlig samvittighet. Hun minner om at den viktigste oppdragelsen skjer i hverdagen, ikke når man prøver å være perfekt.

Den vanskelige fireåringen

Montgomery sammenligner barneoppdragelse med en dans. Hun trekker frem fireåringene som de mest utsatte for foreldres sinne, fordi de ser ut som små voksne, men som plutselig kollapser når de går tom for krefter.

– Når en fireåring kollapser av utmattelse, er foreldremisforståelsen «Han trasser», og forstår ikke at fireåringen har gått tom for krefter, sier Montgomery.

Hun understreker at vi som foreldre skal lage trygge rammer, men at vi også må tåle å feile sammen med barna. Moroni avslutter med en refleksjon om at selv om det er slitsomt, føler hun seg heldig som bor i et familievennlig land som Norge, der man i det minste kan snakke åpent om alt det vanskelige.