- Hva koster egentlig en annonse på Meta?

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

Jeg har solgt annonser til norske annonsører siden 2006. Først i Dagsavisen, og så i Schibsted. Jeg har vært i rundt 3000 kundemøter siden den gang. Små og store kunder, med og uten byrå.

Jeg har vært stolt av jobben min. Ikke bare fordi jeg har solgt annonser, men fordi jeg har vært med på å finansiere noe mer enn markedsføring. Jeg har vært med på samfunnsoppdraget.

Når norske annonsører flytter budsjetter fra redaktørstyrte medier til globale plattformer, svekker de ikke bare norske mediehus. De svekker infrastrukturen rundt lokalsamfunnene sine.

Årene som medieselger har vært spennende og fylt av fine folk. Jeg har møtt hardtarbeidende markedsførere og byråfolk som ville det beste for arbeidsgiveren sin. Jevnt over sympatiske, pragmatiske, faglig sterke og oppriktig interesserte i godt samarbeid og gode resultater.

Nettopp derfor er det så vanskelig for meg å forstå hvordan hele bransjen har blitt så forelska i SoMe, og så blinde for hva slags konsekvenser som følger i kjølvannet. Den norske annonseøkonomien er på rundt 30 milliarder kroner i året. Omtrent halvparten av pengene går nå til globale teknologiselskaper. De legger igjen om lag en promille av omsetningen i skatt.

Norske mediehus har ikke en global innloggingsplattform de bruker i alle land. De følger personvernreglene. Der jobber det folk med lønn å leve av, rettigheter, ferie og permisjon – og mulighet til å organisere seg. Det er ikke en detalj, men en del av regnestykket.

Når det virker for godt til å være sant. Ja, da er det ofte det.

Et argument som går igjen er at det er så rimelig, og så kort vei til salgene på disse plattformene.

Det kan godt hende. Men la oss snakke litt om totalen.

Pengene som brukes i lokalavisa blir i Norge. Det trekkes skatt av dem. Det skapes arbeidsplasser. Det finansierer journalistikk. Journalistikk som dekker kommunestyremøter, avdekker maktmisbruk og forteller folk hva som faktisk skjer i lokalsamfunnene.

Ingen global plattform kommer til å bry seg om reguleringen av en kommunal vei. Eller hvorfor svømmehallen i kommunen mister støtte.

Det er lokalavisa som gjør det.

Mange medier sponser lokale lag og foreninger. Ganske mange redaktører, annonseselgere og markedsfolk er å se med fotballtrenerdrakt eller i FAU når de ikke er på jobb. Det er også en del av infrastrukturen rundt lokalsamfunnet.

Når annonsekroner flyttes til globale plattformer skjer ikke det samme. Pengene forsvinner ut av norsk økonomi. De kommer ikke tilbake som arbeidsplasser, skatteinntekter eller journalistikk.

Nå vet vi også mer om hvordan disse plattformene fungerer. I USA pågår det flere søksmål mot teknologiselskaper som anklages for å ha utviklet tjenester som bevisst utnytter avhengighetsskapende mekanismer. Første dom kom i går.

Journalistikk presenteres side om side med spekulasjoner, propaganda og konspirasjonsteorier. Uten redaktør og uten ansvar.

Det er dette økosystemet stadig flere annonsekroner finansierer.

Samtidig fylles offentligheten sakte, men sikkert opp av artikler og analyser om krig, påvirkningsoperasjoner og at demokratiet står i fare. Desinformasjon produseres nå i industriell skala, blant annet ved hjelp av kunstig intelligens.

I en sånn situasjon blir er det viktig hvem som produserer informasjonen folk møter. Og hvem som finansierer den.

Vi er gode på å regne i denne bransjen. Vi regner på CPC, konverteringer og salg.

Men hva skjer med regnestykket når vi tar med alt rundt?

Det er på tide at vi begynner å måle mer enn klikk. Vi må også måle hva slags samfunn annonsekronene våre bygger. Hva blir Cost per Lokalsamfunn?