Når vi glemmer kompetansen vi allerede har
Kommentar: Historien fra norske sykehus viser hva som kan skje når viktig kompetanse skyves til side i jakten på effektivisering. Nå advares apoteksektoren mot å gjøre den samme feilen: Skal fremtidens apotek lykkes med bemanning, kvalitet og pasientsikkerhet, må apotekteknikernes kompetanse brukes bedre og mer systematisk.
Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.
For noen tiår siden skjedde det noe i norske sykehus som i dag fremstår som et varsko. Sykehusene gjennomførte omfattende omorganiseringer der hjelpepleiere i stor grad ble faset ut eller fikk redusert ansvar.
Tanken var modernisering, effektivisering og tydeligere profesjonsgrenser. Resultatet er at vi i dag står midt i en bemanningskrise der mange roper etter nettopp den kompetansen man en gang skjøv til side. Helsevesenet erkjenner nå at oppgavedeling – riktig bruk av rett kompetanse til rett oppgave – ikke er et sparetiltak, men en bærebjelke i bærekraftig drift.
Dette er ikke bare historie. Det er en parallell som bør klinge høyt i ørene på apoteksektoren.
I norske apotek har farmasøyter et tungt faglig ansvar. Det skal de ha. Samtidig har apotekteknikere en bred og verdifull kompetanse som i større grad kan og bør brukes systematisk. Dersom oppgavedelingen blir for snever, det vil si at stadig flere oppgaver sentraliseres eller profesjonsgrensene trekkes for stramt, risikerer vi å gjenta sykehusenes feil: å undergrave en viktig yrkesgruppe – for så å oppdage at man ikke klarer seg uten den.
Bemanningsutfordringene i apotek er allerede merkbare. Rekruttering er krevende, arbeidspresset øker, og stadig mer komplekse oppgaver legges til farmasøytene. Hvis løsningen alltid er «flere farmasøyter» uten samtidig å utvikle en klok og tydelig oppgavedeling, kan konsekvensen bli både ineffektiv drift og svekket pasientsikkerhet.
Sykehusene lærte på den harde måten at det ikke finnes noen snarvei rundt kompetansemangfold. Hjelpepleiernes praktiske erfaring og pasientnære arbeid var ikke erstattelig. På samme måte er apotekteknikernes kundekontakt, produksjonskompetanse, logistikkforståelse og daglige driftserfaring avgjørende for at apotekene skal fungere.
Spørsmålet nå er hvordan vi organiserer oss slik at alle får brukt sin kompetanse best mulig. Det krever tydelig ledelse, vilje til å utvikle roller og en felles forståelse av at kvalitet og effektivitet ikke står i motsetning til hverandre.
Hvis vi ikke tar denne diskusjonen nå, kan vi om noen år stå i en situasjon der vi – i likhet med sykehusene – må «gjenoppdage» kompetansen vi en gang tonet ned. Historien har allerede gitt oss fasiten. Nå gjenstår det å lære av den.