Narkotika er ikke en privatsak

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

I norsk ruspolitikk har debatten de siste årene ofte blitt fremstilt som et valg mellom straff og hjelp. Mellom politi og helse, eller mellom kontroll og omsorg. Virkeligheten er langt mer sammensatt.

De fleste kan være enige om at mennesker med alvorlig rusavhengighet først og fremst trenger behandling, oppfølging og helsehjelp. Ingen er tjent med at mennesker som er fanget i tung rus, møtes med virkemidler som ikke hjelper dem ut av avhengigheten. Men samtidig må vi tørre å stille et annet spørsmål:

Hva gjør vi for å hindre at ungdom og unge voksne i det hele tatt begynner?

Dette perspektivet risikerer å drukne når regjeringen nå foreslår å innføre forenklede forelegg for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Intensjonen kan være god. Men signalene som sendes, fortjener en langt bredere diskusjon.

For samtidig som vi snakker om å hjelpe de som er avhengige, ser vi en bekymringsfull utvikling blant unge. Kokain er ikke lenger et storbyfenomen for noen få. Bruken har økt betydelig de siste årene. Tall viser at 5,6 prosent av norske unge voksne mellom 16 og 34 år har prøvd kokain. Bak prosentene skjuler det seg ungdommer, sønner, døtre, venner, studenter og arbeidstakere. Det skjuler seg også familier som blir berørt.

Når flere prøver narkotika, vil også flere utvikle avhengighet. Hver eneste person som reddes fra å falle inn i et rusmisbruk, representerer en gevinst for både den enkelte og samfunnet. Derfor er forebygging så viktig.

Det er også derfor mange av våre medlemmer i Norges Politilederlag reagerer på signalverdien i forslaget om forenklede forelegg. Ikke fordi de ønsker en strengere behandling av mennesker med rusproblemer, men fordi kjøp av narkotika aldri er en privat handling uten konsekvenser. 

Hver dose som kjøpes, finansierer et marked. Og det er et marked som i stadig større grad domineres av organiserte kriminelle nettverk. Dette er miljøer som ikke bare selger narkotika, men investerer pengene i vold, våpen, rekruttering av ungdom og annen alvorlig kriminalitet. Norske politifolk ser konsekvensene av dette hver dag.

Når samfunnet samtidig reduserer reaksjonene mot bruk og besittelse, er det legitimt å spørre hvilken oppfatning unge mennesker sitter igjen med. Oppfatter de narkotika som mindre farlig? Oppfatter de at samfunnet ser gjennom fingrene med bruken? Oppfatter de at risikoen er lav og konsekvensene små?

Vi vet hvor viktig normer og signaler er for unges valg. Det gjelder bruk av bilbelte, promillekjøring, mobbing og vold. Hvorfor skulle det være annerledes når det gjelder narkotika?

Det er også vanskelig å forstå forholdet mellom de foreslåtte bøtene og reaksjonsnivået for andre lovbrudd. Mange vil oppleve det som et paradoks dersom reaksjonen for bruk av ulovlige rusmidler blir lavere enn bøtene for mindre trafikkforseelser. Da oppstår et spørsmål mange stiller seg:

Mener myndighetene virkelig at det er mindre alvorlig å kjøpe kokain enn å kjøre noen kilometer i timen for fort?

Samtidig reiser forskriften flere praktiske og rettssikkerhetsmessige spørsmål. Politipatruljer forventes å vurdere om en person er rusavhengig eller ikke, om vedkommende er i stand til å vedta et forelegg, hvilket stoff det dreier seg om og hvilken mengde som foreligger. 

Dette er vurderinger som ofte krever spesialkompetanse, analyseutstyr eller nærmere undersøkelser. Når slike beslutninger i stor grad skal tas ute på gata, øker risikoen for ulik praksis og mindre forutsigbarhet. Det gagner verken politiet eller publikum.

Den viktigste innvendingen handler likevel om hvilken retning vi ønsker for samfunnet. Selvfølgelig skal vi hjelpe mennesker som sliter med rusavhengighet. Selvfølgelig skal vi møte syke mennesker med behandling og verdighet. Men vi må samtidig våge å være tydelige på at narkotika ikke er et vanlig forbruksgode.

Vi kan ikke føre en politikk som gjør det lettere å bagatellisere bruk av stoffer som ødelegger liv, splitter familier og finansierer alvorlig kriminalitet.

Det er riktig å møte de tyngste rusavhengige med hjelp fremfor fordømmelse. Men i jakten på en mer human ruspolitikk må vi ikke gjøre narkotika mer normalt, mindre alvorlig eller mer attraktivt for neste generasjon.

Historien vil ikke dømme oss etter hvor gode intensjonene våre var, men etter om vi klarte å beskytte barna våre.