BI-professor: Slik kan Nav bli bedre

Nav er i støpeskjeen. Mens vi stadig venter på hvem som skal etterfølge Hans Christian Holte i sjefsstolen, har arbeidsminister Kjersti Stenseng utnevnt ekspertgruppen som skal klekke ut forslag til ny organisering av Norges største forvaltningsorgan.

https://www.parat24.com/nyheter/frode-forfang-skal-lede-ekspertgruppe-som-skal-gjennomga-nav/302722

Ekspertene, med tidligere leder for Utlendingsdirektoratet UDI) Frode Forfang i spissen, har halvannet år på seg. Men BI-professor Jan Ketil Arnulf tar sjansen på å komme dem i forkjøpet. Han har selv fartstid som psykolog fra Aetat. Senere, som fagmann på ledelse og organisasjon har han fulgt utviklingen til Nav med stor interesse. Professoren har heller ikke vært redd for å synge ut, når det har skjedd ting han mente det var viktig å si fra om. Ikke minst på leder-plan.

Uspiselig suppe

– Mange reformatorer innbiller seg at det enkleste her i verden er nettopp dette: å slå sammen og forenkle. Problemet er at da lager man suppe – en temmelig uspiselig suppe, til og med – i stedet for å få fram det beste i hver enkelt ingrediens, påpeker Arnulf.

– Den opprinnelige ideen med Nav var å forbedre samordningen mellom Trygdeetaten, sosialkontorene og arbeidsformidlingen. Det trodde politikerne de kunne få til ved å slå dem sammen og plassere dem i ett hus. Så viste det seg at samlokalisering og samordning er to veldige forskjellige ting,

Fant ikke svaret med stor S

BI-professoren tviler ikke på at hensikten med å opprette Nav var god: Man hadde et lønnlig håp om finne svaret, med stor S, på alle de oppgavene som hver av de tre gamle institusjonene hadde arbeidet med hver for seg - samtidig. Men det viste seg snart å ikke være mulig.

Nav hadde en klar tendens til å tråkke i to selvmotsigende feller, mener Arnulf: for det første å gi for mye til folk som ikke fortjener det, i form av svindel og trygdemisbruk. For det andre å gi for lite til dem som virkelig trenger det. Slik Nav nylig gjorde med de 80.000 som gikk fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd.

En offentlig velferdsmonopolist

– Alle de skandalene som har rammet Nav siden starten i 2006, har hørt hjemme i en av disse to kategoriene. Nav er blitt en offentlig velferdsmonopolist, som surrer sammen kontrolloppgaver med hjelpeoppgaver og ombudsoppgaver. Dette blir kjempevanskelig for mange, sier han.

– Den som kontakter Nav, vet aldri når man får å gjøre med kontrollorganet. Selv om du har diagnose på en alvorlig, varig sykdom, risikerer du å måtte bevise, en gang i året, at Jesus ikke har vært på besøk og helbredet deg denne gangen, heller.

Lite tilgjengelig for mange

Det gjør ikke saken bedre at Nav rent fysisk er lite tilgjengelig for brukerne. Åpningstiden er begrenset, for mange mennesker rundt om i vårt langstrakte land er veien lang. Det samme er telefonkøen.

– Ikke glem at en stor andel av dem som trenger Nav mest aldri har vært digitale. Vi snakker faktisk om 20 prosent av landets befolkning som stadig lever i en analog verden. Og slik kommer det til å være i mange år framover, påpeker Arnulf.

Riktig å splitte opp

– Betyr dette at de som nå går inn for å splitte opp Nav i mindre enheter, slik som for eksempel Senterpartiet har foreslått, er på riktig spor?

– Ja, jeg mener det. På denne måten kommer det tydelig fram hvilke oppgaver Nav faktisk har – og hvordan de kan løses. Slik har det ikke vært til nå, sier han:

– Nav er blitt en samlepost for en rekke gode intensjoner. Men det er ikke blitt spesifisert hvordan disse intensjonene skal se ut. Når det går galt, eller dukker opp en skandale, kan politikerne toe sine hender og si at det var ikke slik det skulle gjøres.

Umulig å lede

– Den store etaten som skal kunne løse alle problemer, har vært mange planleggeres våte drøm. Men en etat som skal løse alt, kommer til slutt ikke til å løse noen ting. I tillegg blir den umulig å lede. Med seks ledere på 20 år, er Nav et levende bevis på dette, mener ledelses-professoren.

Arnulf har mye på hjertet når det gjelder den siste avskjedigelsen, Hans Christian Holte. Han karakteriserer den som norgeshistoriens mest meningsløse. Måten den ble gjort på, sier også mye hvilken maktkamp og hvilket villnis av politiske føringer som ligger bak det som skjer med Norges viktigste velferdsorganisasjon, mener han.

Ikke rom for egne meninger?

Er vi tjent med å ha ledere for store, statlige institusjoner, som er nødt til å ikke ha en egen mening om de oppgavene og det fagfeltet de sysler med? Og med et overordnet mål om å lede organisasjonen slik, at ikke den politiske ledelsen i det aktuelle departement havner i heisen?

Arnulf spør, og svarer ved å vise til Sverige. Der er det helt motsatt. Der fremstår en rekke offentlige etater, fra politi til forsvar, helse og velferd som uavhengige fagorganer. Og ledelsen får lov til å ha meninger, og gi uttrykk for dem, selv om det strider mot hva som kommer fra politiske myndigheter.