Jobben – et stadig mer stusselig sted

Rettelse: I papirutgaven av denne artikkelen ble to av sitatene til Pauline Hordvik dessverre gjengitt upresist. Sitatene i denne nettversjonen er nå korrigert slik at de er i tråd med hennes godkjente sitatsjekk. Vi beklager feilen.

– Mitt inntrykk er at stadig flere i vår generasjon stiller spørsmål ved den tradisjonelle åtte til fire-modellen og ved verdien av å vie livet til jobb – år etter år – i en så urolig og usikker verden som vår.

Det sier Pauline Hordvik (24), student med fem år bak seg på medisinstudiet i Bergen. Hun er levende opptatt av at forholdene i arbeidslivet må tilrettelegges, ikke minst for ungdom som sliter og faller utenfor.

Velger utradisjonelt

– Samfunnet blir stadig mer individualistisk. Mange kan føle et forventningspress: Man skal velge «riktig» yrke, og samtidig skal arbeidet være noe som utfyller og representerer deg. Derfor ønsker mange unge å tjene penger på mer utradisjonelle måter enn ved en fast jobb. Det gir større fleksibilitet – og mulighet for å velge sin egen livsstil. Samtidig skal de engasjere seg i saker som gir livet mening, sier hun.

Medisinstudentens observasjoner får langt på vei støtte fra funn fra årets Arbeidslivsbarometer, som i tillegg til de faste temaområdene tar for seg psykisk helse, tilrettelegging og sykenærvær.

De viser blant annet:

• Opplevelsen av mestring og mening med jobben er på vei ned – og den faller mest blant de unge.

• For første gang blir arbeidstakerne spurt om de føler på ensomhet i jobben. Det gjør en av tre i gjennomsnitt – men langt flere blant de unge.

• Hver fjerde arbeidstaker (24 prosent) oppgir at psykososiale forhold på jobben har ført til at de er blitt sykmeldt.

• Blant arbeidstakere under 30 år rapporterer over halvparten (54 prosent) at de ofte har risikofylt arbeid. Andelen ligger betydelig over andre aldersgrupper – og har steget mye de siste årene.

• Frykt for å miste jobben øker merkbart blant de under 30 og nærmer seg annenhver arbeidstaker i denne aldersgruppen.

I endring

– Resultatene tyder på at vårt forhold til arbeid og arbeidsplassen endrer seg. Arbeidsplassen spiller en annen rolle enn før, særlig for yngre arbeidstakere. Det ser vi også klare tegn til internasjonalt, sier Karoline Brobakke Seglem, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og prosjektleder for YS Arbeidslivsbarometeret 2026.

Seglem ser denne trenden i sammenheng med at den økonomiske veksten i mange land har stoppet opp.

– Når bo- og levekostnader stiger mer enn inntektene, kan det gjøre noe med motivasjonen for å jobbe – uten at det så lett lar seg bevise, påpeker hun.

Betyr noe for motivasjon og mening

AFI-direktør og medforfatter av årets Arbeidslivsbarometer, Elisabet Nørgaard, trekker fram et annet moment, som etter den erfarne arbeidsforskerens vurdering betyr mye for hvordan dagens unge opplever arbeidslivet.

– Unge mennesker vokser opp i en mer pessimistisk tid, preget av krig og pandemi, klima- og miljøkriser. For et par tiår siden trodde vi på fred og fremgang, på fri handel og det å kunne tjene penger selv. Når pilene nå peker nedover, får det trolig betydning også for motivasjon og mening med jobben, slik det kommer til uttrykk i årets undersøkelse, sier Nørgaard.

Ingen forbedringer for de unge

For å få et lengre perspektiv på hva som skjer med de unges arbeidssituasjon, har forskerne også sammenlignet funn i Arbeidslivsbarometeret fra årene 2018/2019 med funn fra årene 2025/2026. Og konklusjonen er klar, kunne sjeføkonom Nina Skrove Falch slå fast, da resultatet ble presentert under Arendalsuka:

– Det har skjedd en klar og tydelig forverring på svært mange områder i denne perioden. Man finner ingen statistisk holdbare eksempler på noen reell forbedring for arbeidstakere under 30 år – på noe felt, påpekte hun og fortsatte:

– Vi har også undersøkt om denne utviklingen skyldes at de unge har andre typer jobber eller jobber i andre bransjer nå enn før. Eller om de har annen inntekt. Men svaret er nei.

Skylder på seg selv

Sjeføkonomen finner det påfallende at unge arbeidstakere, til tross for forverring på de fleste områder, er den aldersgruppen som er klart mest tilfreds med sine ledere. De er også fornøyd med den opplæringen de får – for å kunne gjøre en god jobb. Når ting ikke går deres vei, er det kun seg selv de legger skylden på.

– Urovekkende, mente Skrove Falch. Hun advarte samtidig om at mange av de trekkene som nå er avdekket, kan bli forverret framover, i takt med at innstegsjobbene for de yngste arbeidstakerne forsvinner til kunstig intelligens.

Psykiske plager gir fravær

Psykisk helse er et prioritert område i årets Arbeidslivsbarometer. Ikke uten grunn: Her ligger en av de viktigste forklaringene på økt sykefravær i Norge. Tidligere er det påvist at nærmere tre av ti voksne nå rapporterer om psykiske plager – og at økningen er størst i den yrkesaktive befolkningen.

I årets rapport går forskerne enda dypere ned i materien. De undersøker psykiske plager i den yrkesaktive befolkningen, i form av symptomer på angst og depresjon – og i hvilken grad psykiske plager har bidratt til sykefravær. I tillegg tar de for seg energiløshet og opplevelse av å være utmattet.

Og konklusjonene?

Når resultatene for 2025 og 2026 slås sammen, viser følgende tall seg:

Totalt oppgir mer enn hver fjerde arbeidstaker (27 prosent) at psykiske plager i noen eller svært stor grad har bidratt til sykefraværet deres.

– Yngre arbeidstakere er mer utsatt enn eldre, og kvinner er mer utsatt enn menn. Generelt synker andelen med psykiske plager – for begge kjønn – med alderen, forteller Brobakke Seglem i AFI.

Tidsklemma tar tak

– Noe av det samme mønsteret går igjen når det gjelder energiløshet og utmattelse. Aldersgruppen 30–44 år stikker seg ut: Fire av ti kvinner og tre av ti menn sier de har vært utmattet en betydelig del av tiden de siste fire ukene. Vi snakker typisk om småbarnsforeldre i tidsklemma. Og at kvinnene stadig tar en større del av ansvaret på hjemmefronten enn menn, understreker Seglem.

En lignende tendens viser seg når forskerne retter søkelyset mot selve arbeidsplassen og spør arbeidstakere med sykefravær hva det psykososiale arbeidsmiljøet betyr for fraværet. Konkret viser forskerne til eksempler som lav lederstøtte, emosjonelle krav, trusler og mobbing.

Syk av arbeidsplassen

Igjen er det de yngste som kommer dårligst ut: Blant arbeidstakere generelt svarer en av fire (24 prosent) at psykososiale forhold i noen eller stor grad har bidratt til at de ble sykmeldt. I gruppen under 30 år stiger andelen til fire av ti (40 prosent) blant menn og litt mer enn hver tredje kvinne (36 prosent).

Alt i alt tyder funnene på at unge arbeidstakere, og særlig unge menn, er de som i størst grad knytter sitt sykefravær til forhold på arbeidsplassen. Fra 30-årsalderen rapporterer kvinner i noe større grad enn menn at slike forhold har bidratt til fravær, skriver forskerne i sin rapport.

Et tveegget sverd

– Tyder ikke dette på at såkalt sykenærvær, som nå pushes som en universalmedisin mot det meste som går galt i arbeidslivet, er en selvmotsigelse og kan virke mot sin hensikt?

Vi retter spørsmålet til forskerne. De har pekt på dilemmaet i sin rapport, under overskriften «Sykenærvær – et tveegget sverd»?

Karoline Seglem svarer:

– Å gå på jobb kan være bra for deg og din helse – og det kan gjøre vondt verre når du ikke er helt i form. Det handler mye om arbeidsplasser hvor du ikke kan styre ditt eget tempo, eller hvor du må prestere hele dagen, slik som for eksempel i en barnehage.

Utenforskap i stedet for nærvær

– Vi har en anelse om hvem som rammes hardest?

– Ja, kvinner ser ut til å være mest utsatt, påpeker Karoline Seglem og fortsetter:

– Det skjer dels fordi kvinner jobber på steder med små muligheter for å kontrollere egen arbeidssituasjon. Og fordi de i større grad enn menn stiller på jobb, også når de er syke. Da kan sykenærvær gi mer fravær og i ytterste fall føre til at man slutter i jobben. Dermed blir resultatet utenforskap i stedet for nærvær.

Ensom blant kolleger

– Barometeret spør for første gang norske arbeidstakere om de er ensomme på jobb. Er de det?

– Svarene viser det. Så mange som én av tre arbeidstakere opplever ensomhet på jobb i større eller mindre grad. Mest utsatt er de unge. Trolig henger det mye sammen med at yngre arbeidstakere ikke har skaffet seg et sosialt nettverk på arbeidsplassen, uten at vi har analysert årsakssammenhenger eksplisitt, understreker Seglem.

– Samtidig peker en gruppe seg ut: kvinner i alderen 30 til 44 år. Her oppgir nærmere fire av ti (38 prosent) at de av og til eller ofte er ensomme, sier hun og viser til at ensomhet i økende grad regnes som et betydelig folkehelseproblem – også internasjonalt.

Ledelsen tar ansvar

Arbeidstakernes labre interesse for å utvikle egen kompetanse og ta etter- og videreutdanning er en gjenganger i Arbeidslivsbarometeret. Trenden fortsetter – ikke siden 2011 har den vært lavere enn nå. Et stort tankekors, når man overalt ellers i samfunnet er opptatt av økt kompetanse, påpeker Elisabeth Nørgaard.

– Noe av forklaringen kan være at hverdagene krever for mye. Tiden strekker ikke til, sier AFI-lederen og åpner døren for et kritisk blikk på seg og sine:

– Vi som jobber på universiteter og utdanningsinstitusjoner, har også et ansvar. Det samme har partene i arbeidslivet: arbeidstakere, arbeidsgivere og andre myndigheter. Men per i dag har vi ikke noe godt svar på hvordan vi skal møte de utfordringene som særlig kunstig intelligens reiser når det gjelder kompetanseheving.

Kan påvirke som lege

I Bergen har Pauline Hordvik litt over et år igjen før hun er ferdig utdannet. Da ser hun fram til å kunne hjelpe dem som i dag sliter med å komme inn eller bli værende i arbeidslivet:

– Som lege kan jeg påvirke både på individ- og samfunnsplan. Forhåpentlig kan jeg bidra til å finne bedre og mer fleksible løsninger enn det mange unge i dag møter når de skal ut i jobb for første gang. Eller sliter med å beholde den jobben de har.

Medisinstudenten har tro på at arbeidslivet tross alt er et godt sted å være hvis forholdene legges til rette. Som alvorlig syk 14-åring erfarte hun hvor viktig det var å bli møtt av et hjelpeapparat som tok utgangspunkt i hennes situasjon – og hennes ressurser. Slik ble hun i stand til å fullføre videregående, komme seg inn på et krevende studium og arbeide ved siden av, i hjemmepleien, som studenter flest.

– Mange har mye å bidra med i arbeidslivet, selv om de ikke har mulighet til å jobbe 100 prosent. Samfunnet trenger dem – og de trenger arbeidslivet – til å utvikle seg og bygge samhold. For helse er ikke noe statisk. Den kan utvikles, gjennom tilretteleggelse og ved å delta i det fellesskapet som en arbeidsplass er, sier hun, og legger inn et ord for at ungdomsprogrammet til NAV, der såkalt ungdomslønn inngår, kan være et virkemiddel det offentlige bør satse mer på.