"Pølsa" Pettersen: Det neste store er det lille

Øystein «Pølsa» Pettersen tar utgangspunkt i arbeidet med TV-serien Team Pølsa, der han følger seks ungdommer med ulike funksjonsnedsettelser på vei mot et skiskytterrenn. For Pettersen handler historien om mer enn trening og mestring. Den handler om hvordan vi møter hverandre – og hva som skal til for at folk faktisk føler seg inkludert.
– Folk er folk.

Han beskriver det som en erfaring han har fått forsterket gjennom serien: Uansett bakgrunn og forutsetninger, går mange av de samme behovene igjen. Å høre til. Å være trygg. Å bli sett og respektert. Og å oppleve at noen har tro på deg.

Inkludering er vanskelig nettopp fordi vi er ulike

Pettersen peker på at inkludering kan høres enkelt ut i teorien, men blir krevende i praksis når mennesker ikke passer inn i en standard.
– Inkludering er kjempelett når alle er like. Og akkurat derfor er det utrolig vanskelig, fordi ingen er det.

Han utfordrer salen til å være bevisst på hva man leter etter i andre. Hvis blikket først og fremst fester seg ved det som skiller, kan det bli vanskelig å se mulighetene som ligger i samarbeid og relasjoner.
– Du finner det du leiter.

Fellesskap bygges av alle

Et av hovedpoengene hans er at et godt arbeidsmiljø ikke er noe som oppstår av seg selv, eller noe én enkeltperson kan «fikse». Fellesskap er et felles prosjekt.
– Hvem sin jobb er det å lage fellesskap? Det er ingen, og så er det alle sammen.

Han bruker et puslespill som bilde: Én brikke kan virke ubetydelig alene, men uten den blir helheten aldri komplett. Poenget, sier han, er å skape miljøer der hver enkelt merker at de trengs – og at de faktisk hører til.

Det store ligger ofte i det lille

Pettersen kommer stadig tilbake til at mange av de viktigste grepene er små, men tydelige. Måten man hilser på, følger opp, og tar hverandre på alvor i hverdagen.
– Det neste store, det er det lille.

Myke bein: ro, tid og overskudd

Mot slutten knytter Pettersen budskapet til tittelen på foredraget: Myke bein – nøkkelen til å lykkes uten å miste deg sjæl på veien. Han beskriver en hverdag der mange går fort, og der pauser lett fylles med mer støy i stedet for restitusjon.
– Litt ro. Litt tid. Litt overskudd.

Pettersen sier det er nettopp dette som gjør det mulig å møte folk skikkelig, også når det er krevende. Avslutningsvis sender han en enkel oppfordring til deltakerne:
– Jeg håper likevel at jeg har inspirert dere litt til å sette på bremsen.