I skyggen av uniformen: Forsvaret forskjellsbehandler sine egne

Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.

En sivil spesialist og en militær spesialist jobber side om side et sted i Nord-Norge. De spiser sammen, deler kontor og jobber for det samme: å bidra til Norges forsvar. Men lønnsslippen forteller en helt annen historie.

Et nytt tillegg kun for militært ansatte i Troms og Finnmark tvinger frem et betimelig spørsmål: Hvorfor skaper Forsvaret et skille mellom sine egne?

For å holde på viktig personell i nord har Forsvaret innført et områdetillegg på flere tusen kroner i måneden. Tiltaket skal gjøre det mer fristende for militære å tjenestegjøre lengst nord. Problemet er bare at de sivilt ansatte – selv de med viktige oppgaver på nøyaktig samme sted holdes utenfor.

Denne beslutningen har skapt sterke reaksjoner og rokker ved selve grunnlaget for likeverd og anerkjennelse i organisasjonen.

To virkeligheter, ett forsvar

Forsvaret forsvarer skillet med de unike pliktene som følger med uniformen. Kjernen i argumentet er den lovpålagte beordringsplikten: En militær kan, i motsetning til en sivil kollega, bli beordret til en ny landsdel med de konsekvenser det kan medføre for familien. Militært ansatte eier ikke sin egen stilling, men er en nasjonal ressurs som kan flyttes dit behovet er størst. Tillegget blir dermed et verktøy for å kompensere for denne mangelen på valgfrihet og ulemper som følger med.

Fra et rent arbeidsgiverperspektiv er logikken kanskje kald, men klar: Man bruker gulrøtter der pisken i form av mobilitetsplikt allerede finnes.

For oss i Parat forsvar er denne logikken problematisk. Vårt svar er like prinsipielt: Likt arbeid eller arbeid av lik verdi på samme sted skal lønnes likt. Når en sivil ingeniør vedlikeholder kritisk materiell side om side med en militær tekniker oppleves det som dypt urimelig at kun den ene får et solid tillegg, ene og alene basert på ansettelseskategori.

Parat forsvar advarer om at en slik praksis skaper et A- og B-lag. Det spiser av moralen, motivasjonen og samarbeidsklimaet i en organisasjon som er helt avhengig av at sivile og militære jobber sømløst sammen. I en tid der Forsvaret snakker varmt om «ett forsvarsteam», bygger denne forskjellsbehandlingen murer, ikke kultur.

Mer enn bare penger

Dette handler om mer enn en lønnskonflikt. Det avslører en dypere spenning i Forsvaret. På den ene siden står et tradisjonelt, hierarkisk system bygget på militære plikter. På den andre siden står en moderne, høyteknologisk organisasjon som er avhengig av sivil spisskompetanse innen alt fra IT og logistikk til HR og økonomi.

Mange av disse sivile spesialistene er vanskelige å få tak i. Når de opplever at uniformen trumfer deres bidrag, hvorfor skal de velge å bli i Forsvaret? Argumentet om at sivile selv velger hvor de vil jobbe, glemmer at Forsvaret også må kjempe for å være en attraktiv arbeidsgiver for dem.

Forskjellsbehandlingen sender et signal, tilsiktet eller ei, om at det militære bidraget i seg selv er mer verdt. Det undergraver anerkjennelsen for det livsviktige arbeidet de sivile gjør. Foruten sivile på verkstedene, kjøkkenet, depotene og i alle andre støttefunksjoner, stopper den militære maskinen fort opp.

En vekker for fremtiden

Fremtidens forsvar er komplekst og teknologidrevet. Det krever at militær og sivil kompetanse smelter sammen. Løsningen er kanskje ikke bare å gi tillegget til alle, men å ta en grundig gjennomgang av hele lønnssystemet. Vi trenger et system som verdsetter funksjon, kompetanse og arbeidssted – uavhengig av om du bærer uniform eller ikke.

Saken om områdetillegget er en vekker. Den viser at selv om alle er like viktige for Forsvarets oppdrag, er ikke alle like mye verdt for Forsvaret som arbeidsgiver. For den sivile spesialisten i nord handler dette om mer enn tapt inntekt. Det handler om å bli anerkjent for sin innsats for landets sikkerhet.

Inntil den anerkjennelsen er lik for alle, vil det alltid finnes et skille i skyggen av uniformen.