– Ikke alle skal bli «den beste versjonen av seg selv»

Terjesen forsker på ledelse, konflikt og arbeidsmiljø, og er forfatter av boken Lederens 10 nøkler til god håndtering av sykemeldte. Boken er bygget på doktorgraden hans og ment som et tankesett som kan tas i bruk på jobb dagen etter at den er lest.

Doktorgradsarbeidet hans har tittelen I get back with a little help from my boss, og undersøker hva som kjennetegner god og mislykket ledelse i tiden etter en ansatt har opplevd en mildt traumatisk hodeskade.

Men perspektivene han løftet under tirsdagens HMS-konferanse, går langt utover én diagnose.

Når man ikke kan være på sitt beste 

Terjesen snakket blant annet om at både samfunnet og ledelseslitteraturen er preget av idealet om å bli «den beste versjonen av seg selv». Men hva skjer når sykdom eller ulykke rammer, og det ikke er realistisk å komme tilbake som en bedre utgave?

– Noen ganger handler det kanskje om å bli en litt dårligere versjon av seg selv. Hva gjør ledere da? Her kommer mye av litteraturen til kort, sa han.

Sykdommenes prestisje 

Et annet tema var det Terjesen kalte «sykdommers prestisje». Sykdommer rangeres, bevisst eller ubevisst, ofte i et slags hierarki. Hjerteinfarkt har høy prestisje. Depresjon og angst lavere. Flere understuderte sykdommer og helseplager, som for eksempel ulike kvinnesykdommer, havner ofte enda lenger ned.

Spørsmålet han stilte salen var direkte:
– Opererer vi med et ubevisst hierarki som påvirker hvordan vi følger opp sykemeldte?

Dersom svaret er ja, mener Terjesen dette kan få betydning for både støtte, tålmodighet og tilrettelegging.

Når «alt skal bli bra» ikke stemmer 

Terjesen utfordret også det han kalte et «gjenopprettelsesnarrativ», som er tanken om at sykdom er et midlertidig avvik før man blir helt frisk igjen. For mange stemmer ikke dette. Ikke alle blir friske. Ikke alle kommer tilbake som før.

Med referanse til sosiologen Erving Goffmans teori om «frontstage» og «backstage» – hvordan vi opptrer foran andre og hvem vi er bak fasaden – løftet han fram hvordan dette også gjelder sykdom i arbeidslivet.

En ansatt som smiler og sier «klart jeg skal bli frisk», kan stå på en frontstage. Bak scenen kan virkeligheten være en annen.

Han pekte også på «usynlighet som sosial kontekst»: Forskjellen mellom det vi ser, og det den andre faktisk kjenner på. Mange som er syke, gjør alt de kan for å bli bedre. De trener, skjerper kostholdet, ser kanskje friskere ut enn noen gang. Likevel kan energien, konsentrasjonen eller smertene være en helt annen historie.