Beredskapen styrkes – men kommuner og næringsliv henger etter
Norge satser mer på beredskap enn på lenge. Men samtidig mangler kommuner tid til å øve, næringslivet vet ikke hva som forventes av dem, og Direktoratet for samfunnssikkerhet innrømmer at kapasiteten er for knapp.
– Det er uklart hva vi forventer av næringslivet, og hva næringslivet forventer av oss. Det gjelder på alle nivåer: nasjonalt, regionalt og lokalt.
Det sier politidirektør Håkon Skulstad. Det er ikke en liten innrømmelse. Politiet er selve ryggraden i den sivile beredskapen, og sjefen for norsk politi sier altså at én av de viktigste samarbeidspartnerne i en krise, nemlig næringslivet, fortsatt ikke er ordentlig koblet på.
Det er 2026. Totalforsvarsåret. Fullskala krig i Europa har Norge hatt som bakteppe i tre år. Vi har fått en nasjonal sikkerhetsstrategi, en totalberedskapsmelding og en langtidsplan for sivil beredskap under utarbeidelse.
Statssekretær Kristine Joy Nordenson Kallset i Justis- og beredskapsdepartementet beskriver et departement som jobber tettere på tvers enn noen gang, med hyppigere politiske møter og tydelig koordinering fra Statsministerens kontor.
– Fokuset på beredskap i regjeringen er formidabelt annerledes enn det var for bare noen år siden, sier Kallset.
Men mellom de nasjonale planene og virkeligheten ute i kommuner og bedrifter er det et gap som ingen av de fire paneldeltakerne i Parats beredskapssamtale er villige til å lukke øynene for.
Nei
På spørsmål om kommunene har nok tid og ressurser til å øve, svarer avdelingsdirektør Elisabeth Longva i DSB kontant:
– Nei. Det er det enkleste svaret.
Det er her saken sitter. Ikke i mangelen på vilje, ikke i mangelen på struktur, men i mangelen på kapasitet til å fylle strukturen med faktisk innhold. Longva beskriver et beredskaps-Norge der de samme menneskene skal jobbe med beredskap til daglig, delta på øvelser og lukke læringspunktene etter øvelsene. I mange kommuner er det én person som skal gjøre alt dette.
DSBs egne tall understreker bildet: 80 prosent av kommunene har et kommunalt beredskapsråd. Men bare rundt en tredel involverer rådet i øvelser. Og veilederen som skal fortelle kommunene konkret hva de skal gjøre i en krigssituasjon — den er ikke ferdig ennå. Den kommer sommeren 2026.
Arbeidslivet som beredskapskraft
YS-leder Hans Erik Skjæggerud er den i panelet som tydeligst løfter det som kanskje er den største uutnyttede ressursen i norsk beredskap: de hundretusener av ansatte som møter på jobb hver dag uten å vite at de kan være kritiske i en krise.
– Under pandemien oppdaget vi at butikkmedarbeideren og renholdssjefen var beredskapskritiske. Det visste vi ikke på forhånd. Det er mange slike yrker vi ikke har tenkt på ennå.
Skjæggerud er samtidig den som bremser hardest når tempoet i beredskapsarbeidet øker. Han er kritisk til at endringer i sivil beredskapslovgivning de siste årene har gått for fort, uten tilstrekkelig forankring i arbeidslivet.
– Hvis vi gjennomfører endringer som ikke er forankret, vil det generere motstand den dagen vi faktisk trenger å ta regelverket i bruk. Da må det bare virke.
Det er et poeng Skulstad er enig i — selv om han argumenterer for at Norge ikke lenger har råd til å utrede i årevis før man handler. Løsningen, mener politidirektøren, er tettere og mer løpende dialog. Ikke langsomme prosesser, men kortere sløyfer.
Hvem tar regningen?
Statssekretær Kallset formulerer kanskje det mest krevende spørsmålet i hele debatten, uten å si det direkte: hvem skal betale for alt dette?
– Vi har i mange år kunnet bruke ressursene våre på andre ting. Nå er vi nødt til å planlegge og bruke ressurser på å være forberedt. Og det er ikke bare staten som skal betale – hver enkelt av oss må også tenke gjennom hva vi trenger å gjøre.
Det er et budskap som er lettere å si fra en talerstol enn å omsette i en kommuneøkonomi allerede under press, eller i en bedrift der beredskap ikke er en inntektskilde.
Longva setter fingeren på det strukturelle problemet: Norge er i ferd med å bygge et beredskapssystem som krever mer av alle — men uten at ressursene nødvendigvis følger med. Det er mulig å bygge gode strukturer. Det er vanskeligere å bemanne dem.
Om fem år, når Totalforsvarsåret er historie og planene skal ha blitt til praksis, vil svaret ligge ute i kommunehusene og på arbeidsplassene — ikke i departementene.
