Parat-tap i Statens lønnsutvalg (SLU):
– Et tap også for det organiserte arbeidslivet
Parat ønsker primært lokale forhandlinger for å kunne belønne kompetanse og innsats. Men når ledelsen i Skatteetaten nekter å korrigere for skjevhetene som oppstår i kjølvannet av LOs sentrale oppgjør, risikerer man at uorganiserte kommer bedre ut enn organiserte. – Arbeidsgiver burde akseptert vårt forslag, sier sektoransvarlig Truls Bjørhei.
Statens lønnsutvalg (SLU) har nå avsagt sin kjennelse i tvisten mellom Parat, Skatteetatens Landsforbund (SkL) og Skatteetaten. Kjennelsen gir et resultat som ligger over arbeidsgivers siste tilbud, noe som retter opp noe av problemet, men Parat kritiserer fortsatt arbeidsgiversiden for manglende forståelse av lønnsmekanismene i staten.
– For Parat er det et viktig grunnprinsipp at en større andel av lønnsmidlene bør fordeles i lokale forhandlinger. Dette gjøres for å sikre at virksomheten har mulighet til å belønne de medarbeiderne som yter størst innsats og har høyest kompetanse. Dette står i kontrast til LOs modell, hvor hovedtyngden ofte gis som sentrale tillegg, noe som sikrer at alle får likt, men som samtidig gjør det vanskeligere å løfte frem de beste prestasjonene, sier sektoransvarlig i Parat.
Han sier poenget med å en større andel av pengene i lokale oppgjør, er at dyktige tillitsvalgte på den måten kan finne løsninger sammen med arbeidsgiver. Løsninger som ivaretar både virksomheten og behovet for å samordne grupper av ansatte.
– Når arbeidsgiver ikke vil være med på å ta det ansvaret, hadde vi ikke annet valg enn å gå til Statens Lønnsutvalg, sier Bjørhei
Arbeidsgiver forstår ikke konsekvensene
Bjørhei sier at problemet i årets oppgjør oppsto da arbeidsgiver i de lokale forhandlingene ikke tok innover seg hvordan de ulike tariffmodellene slår skjevt ut i praksis. De uorganiserte i Skatteetaten følger LO-avtalen, hvor hele 60 prosent av rammen ble gitt sentralt. Dette sikret denne gruppen et høyt garantert tillegg før lokale forhandlinger startet.
– Enkelte av Parats medlemmer, som er på en avtale med større lokal pott (75 prosent), risikerte dermed å komme dårligere ut i bunn enn de uorganiserte. Selv om de fleste Parat-medlemmene kommer godt ut av lønnsoppgjøret krevde Parat derfor et tilsvarende nivå– i praksis at minimum 60 prosent skulle gis generelt også til deres medlemmer, nettopp for å sikre likebehandling. Dette avviste arbeidsgiver, sier han.
Bjørhei sier det var arbeidsgivers steile holdning som førte til konflikt og behandling i Statens lønnsutvalg (SLU).
– Avgjørelsen i Statens lønnsutvalg innebærer at vi må innrette oss etter et resultat som ligger over arbeidsgivers siste tilbud, men noe under vårt krav. Dette en løsning som synliggjør en avstand mellom partenes forståelse av situasjonen, og er ikke et resultat vi er helt tilfredse med, sier han.
Risikerer å lønne seg å være uorganisert
Kjernen i kritikken er at arbeidsgiver, ved å nekte å gi et tilsvarende nivå på linje med det LO-avtalen gir, i ytterste forstand legger til rette for at det kan lønne seg å stå utenfor en fagforening.
– Det er bekymringsfullt at arbeidsgiver ikke synes å erkjenne de uheldige insentivene en slik fordelingsnøkkel skaper. Når man unnlater å sikre noe som er tilsvarende nivået for de uorganiserte, risikerer virksomheten å skape en lønnsstruktur som kan favorisere ansatte uten organisasjonstilknytning, sier Bjørhei.
Han understreker at Parat ønsker å bruke lokale midler til å differensiere lønn basert på innsats, men at forutsetningen må være at «gulvet» i oppgjøret er rettferdig.
– Vår intensjon er å premiere innsats og kompetanse gjennom lokale prosesser, et prinsipp jeg oppfatter at arbeidsgiver også er enig i. Problemet oppstår når arbeidsgiversiden ikke vil akseptere en rimelig sikkerhetsmekanisme for å utligne de sentrale forskjellene, noe som kan undergrave legitimiteten til de lokale forhandlingene, sier Parats sektoransvarlig.
En prinsipiell avgjørelse
At saken gikk helt til nemndbehandling i Statens lønnsutvalg (SLU) var et nødvendig valg fra organisasjonenes side for å ansvarliggjøre Skatteetaten.
– Gitt avstanden mellom partene og arbeidsgivers manglende vilje til å imøtekomme kravet om likebehandling, var det nødvendig å la en uavhengig instans avgjøre tvisten. Det er et selvstendig poeng at denne løsningen som nå foreligger i form av en kjennelse, er vi er pålagt å akseptere, fremfor en frivillig inngått avtale som vi var helt uenige i, sier Bjørhei.
