Forsvaret – sin egen verste fiende?
Kommentar: Forsvaret er i ferd med å utvide bruken av sivile ansatte og samarbeidspartnere i stadig større grad. Men når militær struktur og kultur møter sivile arbeidsmiljøer, oppstår friksjon.
Dette er en kommentar. Innholdet står for skribentenes regning.
Manglende innsikt i reglene som styrer statlige arbeidsforhold og en kommandokultur som ikke rommer medbestemmelse, kan undergrave både trivsel, tillit – og Forsvarets operative evne.
Sivile lover og avtaler – en blind flekk
Militære ledere får grundig opplæring i taktisk og operativ ledelse, men ofte svært begrenset kjennskap til hovedavtalene, arbeidsmiljøloven og krav til helse, miljø og sikkerhet.
Dette gjelder også betydningen av varslervern og verneombudets rolle.
Når disse rammeverkene overses eller misforstås, fører det til brudd på medbestemmelsesrett, mangelfull tilrettelegging for ansatte med redusert arbeidsevne, og svekket tillit mellom ledelse og ansatte.
Kulturkollisjon: Hierarki mot samarbeid
Den militære kommandokulturen bygger på tydelige ordre og rang. Sivile arbeidsmiljøer krever dialog, gjennomsiktighet og faglig selvbestemmelse. Denne kulturkollisjonen fører ofte til kommunikasjonsbrudd og lav psykologisk trygghet, samt feilslått forventningsstyring mellom ledere og fagpersoner.
Sivilt ansatte melder om en «hold kjeft, gjør jobben»-mentalitet som kveler kritisk refleksjon og påvirkning på egen arbeidshverdag.
Vi kan si at dagens forsvar består av to motstridende kulturer. Lykkes vi med et godt samspill mellom dem, utfyller og forsterker de hverandre. Da blir resultatet større enn summen av de enkelte faktorene. Får vi ikke til dette, har vi et problem.
Ser på varsling som trussel
I et velfungerende arbeidsmiljø er varsling av kritikkverdige forhold et verktøy for forbedring. I mange militære enheter blir derimot varslere sett på som illojale. Samtidig belønnes de som tier. Det fører til tap av engasjerte medarbeidere som opplever det som utrygt å melde fra.
Resultatet blir en kultur der problemer feies under teppet i stedet for å løses, noe som igjen svekker innovasjon og læringsevne i organisasjonen.
Konsekvenser for beredskap og rekruttering
Mangel på sivile perspektiver kan bidra til høy turnover og rekrutteringsutfordringer. Når nøkkelpersonell forsvinner, svekkes Forsvarets evne til å planlegge, vedlikeholde og gjennomføre operasjoner. Risikoen for tap av anseelse blir høy. Et moderne forsvar krever tverrfaglig sivilmilitært samarbeid, ikke en lukket kommandokjede.
Internasjonal beste praksis
Mange allierte forsvarsmakter har møtt tilsvarende utfordringer ved å innføre modeller for å integrere sivile medarbeidere på en måte som styrker både kulturforståelsen og partssamarbeidet:
Storbritannia har sin «People Plan» som er et felles partnerskapsråd (Civil Service Partnership Council) for reell medbestemmelse
Australia satser på tverrkulturell trening og workshops for å bygge felles operativ kultur og bedre arbeidsmiljø gjennom APS Integration Initiative. Og NATO gjennomfører felles øvelser og simuleringsscenarier som trener militære og sivile i samarbeid under komplekse operasjoner i rammen av NATO Civil-Military Cooperation (CIMIC)
Disse eksemplene viser at kombinasjonen av formell opplæring i lovverk og etablerte forum for dialog og felles lederutvikling kan bygge bro mellom militarisert beslutningsstruktur og sivile krav til medbestemmelse.
Gjensidig respekt
For å styrke både arbeidsmiljø og operativ kapasitet må Forsvaret gi alle ledere opplæring i hovedavtalen, tariffavtalen og arbeidsmiljøloven. Det må på plass reelle arenaer for medbestemmelse, og vi må anerkjenne og belønne sivil fagkompetanse på lik linje med militær utdanning.
Sist, men ikke minst: Vi må beskytte og støtte varslere aktivt. Det er gjennom å belyse kritikkverdige forhold vi får utvikling og progresjon.
Et forsvar som kombinerer militær disiplin med sivile styrker vil være mer fleksibelt, innovativt og operativt robust. Det kan aldri være slik at grad trumfer sivil kompetanse, eller motsatt. Fremtidens forsvar er et militært-sivilt samarbeid, og må være basert på gjensidig respekt. Lykkes vi ikke med dette, blir Forsvaret i stedet sin egen verste fiende.
