Hos Fretex handler det også om jobb

– Man kan ikke ha én standard for alle.

Jørgen Brandsæter er jobbkonsulent hos Fretex Jobb i Trondheim og tillitsvalgt i Parat. Mye av jobben hans starter med å finne ut hva personen foran ham har gjort før, hva vedkommende er interessert i og hva slags arbeid som kan være aktuelt.

Noen trenger lang tid på den kartleggingen. Andre er nesten klare for jobb når de kommer inn.

Brandsæter sier de prøver å ta utgangspunkt i hva den enkelte faktisk kan og ønsker, framfor å starte med hindringene.

Ut i ordinært arbeidsliv

Fretex Jobb og Oppfølging er en del av Fretex, som er eid av Frelsesarmeen. Virksomheten drives ideelt og følger opp mennesker som trenger støtte for å komme inn i arbeidslivet eller bli værende der.

I Trondheim hadde avdelingen tidligere i september 34 plasser innen arbeidsforberedende trening, AFT, og 27 innen varig tilrettelagt arbeid, VTA.

AFT er for personer som trenger oppfølging på vei mot jobb eller utdanning. VTA er et frivillig tilbud til personer som mottar uføretrygd og ønsker å delta i arbeidslivet med tilrettelagte arbeidsoppgaver.

Behovet for å få flere inn i arbeidslivet er ikke bare lokalt. I SSBs siste arbeidsmarkedsundersøkelse om personer med nedsatt funksjonsevne, fra 2020, sto 372.000 personer mellom 15 og 66 år utenfor arbeidslivet. 105.000 av dem oppga at de ønsket arbeid.

I Trondheim er arbeidet rettet mot ordinære arbeidsplasser ute i virksomhetene. Avdelingen har ikke interne arbeidsplasser som deltakerne automatisk går til. I stedet samarbeider jobbkonsulentene med arbeidsgivere for å finne arbeidsplasser som kan passe den enkelte.

– Vi samarbeider jo med hele Trondheim. Vi har ingen interne plasser, så vi er helt avhengige av at markedet vil møte oss, sier Brandsæter.

Kontakten med arbeidsgiverne er derfor en viktig del av jobben. Fretex jobber ut mot både private og offentlige virksomheter.

Før de kommer så langt, må de finne ut hva slags arbeid som faktisk kan fungere.

Fra grunnskole til doktorgrad

Silje Johannessen jobber med AFT og møter en svært sammensatt gruppe.

Noen har ikke fullført grunnskolen. Andre har høyere utdanning, i enkelte tilfeller helt opp på doktorgradsnivå.

Også arbeidsevnen varierer mye.

Johannessen mener det viktige er at den arbeidsevnen som faktisk finnes blir brukt, enten det er snakk om 10, 20 eller 70 prosent.

For noen kan en liten stilling være riktig. Andre kan kanskje jobbe mer etter hvert.

Brandsæter understreker at jobben også må fungere sammen med resten av livet.

– Man skal fungere på jobb, men man skal fungere hjemme også. Fungerer man på jobb, men ikke hjemme, har man gjort noe galt.

Ønskene må noen ganger justeres underveis. Brandsæter bruker seg selv som eksempel. Med dårlig syn ville pilot neppe vært et realistisk yrkesvalg. Da gjelder det å finne noe annet som passer både interessene og forutsetningene.

– Man kan ikke ha én standard for alle, sier han.

Ikke det samme som ufrivillig deltid

Samtalen om arbeidsevne får Berge til å trekke inn fagbevegelsens egen kamp for heltidsstillinger.

Parat og andre fagforeninger har lenge jobbet mot ufrivillig deltid og for at mennesker som ønsker å jobbe mer, skal få muligheten til det.

Det mener Berge fortsatt er viktig.

Samtidig peker han på at situasjonen er en annen for mennesker som faktisk bare har kapasitet til å jobbe en mindre stilling.

For den som bare kan jobbe 20 prosent, er ikke en liten stilling nødvendigvis et deltidsproblem. Den kan være muligheten til å delta i arbeidslivet.

Berge peker på at det da må være den faktiske arbeidsevnen som er utgangspunktet, ikke et mål om heltid for enhver pris.

Hos Fretex kan noen begynne forsiktig og senere jobbe mer. For andre kan en mindre stilling være det nivået som fungerer over tid.

Arbeidsgiveren må også si ja

Å finne ut hva en person kan gjøre, er bare én del av jobben. Noen må også være villige til å ansette.

Johannessen forteller om arbeidsgivere som sier at de trenger arbeidskraft, men som blir mer tilbakeholdne når en aktuell kandidat trenger tilrettelegging eller ikke kan jobbe hundre prosent.

Hun reagerer på at tilrettelegging noen ganger blir behandlet som noe uvanlig.

Johannessen peker på at alle arbeidstakere i ulik grad har behov for tilpasninger i arbeidslivet. Hun mener derfor at behov for tilrettelegging ikke bør behandles som noe spesielt ved enkelte jobbsøkere, men som en naturlig del av det å få mennesker til å fungere godt i jobb.

Brandsæter mener også at kravene i stillingsannonser kan bli unødvendig høye. I forkant av besøket beskrev han et arbeidsliv som etter hans syn er blitt svært opptatt av å finne den «perfekte» arbeidstakeren.

Blir lista høy nok, mener han at mennesker som kunne gjort jobben, aldri får sjansen til å vise det.

Når Fretex har funnet en aktuell bransje eller arbeidsplass, varierer hjelpen videre. Noen jobbsøkere tar selv initiativ til å finne mulige arbeidsgivere. Andre trenger at jobbkonsulenten kommer med forslag.

Vil fortsatt stille krav

At noen trenger tilrettelegging, betyr ikke at forventningene skal forsvinne.

Det er Ingrid Jakobsen, leder ved Fretex Jobb Trondheim, tydelig på.

– Hvordan skal du kjenne på mestring hvis det ikke blir stilt krav?

Hun mener det også må være forventninger til mennesker som får oppfølging.

Johannessen mener samtidig at det må stilles tydeligere krav til arbeidslivet dersom flere skal få muligheten til å jobbe. Arbeidsinkludering kan ikke være avhengig av at noen få virksomheter velger å gjøre en ekstra innsats, mener hun.

Flere arbeidsgivere må få erfaring med å ansette mennesker som trenger tilrettelegging, mener Johannessen.

Brandsæter trekker fram livskvalitet, tilhørighet og følelsen av å bidra som viktige sider ved det å være i jobb.

– Det er livskvalitet, følelsen av tilhørighet og det å bidra, rett og slett.