Ny vår for kjernekraften

– Det ser ikke helt mørkt ut.

Slik oppsummerer skiftleder Atle Hammeren på underfundig østfoldvis fremtidsutsiktene for atomkraftindustrien i Halden-området.

Kollega Ole Andreas Brække nikker. Sammen har de to over 30 års fartstid fra Halden- reaktoren, som siden slutten av 1950-tallet har vært drevet for forskningsformål.

Og nesten like lenge som de har vært ansatt her, har de vekslet på å være tillitsvalgte for det som i dag teller nærmere 30 Parat-medlemmer. Medlemmene er primært knyttet til overvåking og vakttjeneste ved anlegget.

Overvåker og kontrollerer

– Hva gjør en maskiningeniør og en fagarbeider med bakgrunn fra papirindustrien på en nedlagt atomreaktor?
– Vår oppgave er først og fremst å overvåke og kontrollere at anlegget med sine sikkerhetsfunksjoner er i orden til enhver tid. Dette skjer mens vi venter på å komme i gang med selve dekommisjoneringen, forteller Brække, som er maskingeniør.

I tillegg til å stanse driften og kjøle ned reaktoren, innebærer dekommisjonering på godt norsk også å rive, sikre og fjerne anlegget – med brensel, utstyr og inventar. Og ikke minst, sørge for sikker lagring av radioaktivt avfall. Ingen vet hvor langt tid det vil ta. Fra eksperthold er det anslått at rivingen kan begynne en gang på 2030-tallet.

Dypt inne i en fjellhall 

Sammen med et anlegg for å lagre radioaktivt avfall, befinner den parkerte reaktoren seg i en fjellhall dypt inne i Månefjellet – bare noen steinkast fra Halden sentrum. Det meste av overvåkingen skjer derimot fra et eget kontrollrom, utstyrt med en rekke skjermer og annen avansert teknologi som følges med menneskelige argusøyne 24 timer i døgnet.

Dette rommet ligger godt bevoktet vegg i vegg med byens hjørnestensbedrift, Norske Skogs Saugbrugs. Parats utsendte får med nød og neppe slippe inn der – under løfte om ikke å fotografere. Men først treffer jeg de to tillitsvalgte på et møterom i sentrum med det megetsigende navnet Becquerel.

B for becquerel 

B-ordet var et fremmedord for de fleste inntil en reaktor ved Tsjernobyl-anlegget i daværende Sovjetunionen, nå Ukraina, sprang i luften en vårnatt i 1986. Eksplosjonen resulterte i verdens største atomkraftulykke, med mange tusen døde og stråleskadde, både blant ansatte og i nabolaget.

25 år senere smalt det igjen, i en reaktor ved Fukushima i Japan. Denne gangen var de menneskelige skadene små. Like fullt ble resultatet en global atom-angst. Japan stengte alle sine 54 atomkraftverk, Italia nedla forbud, og forbundskansler Angela Merkel besluttet å avvikle Tysklands 17 atomkraftverk innen 2022. De skulle erstattes blant annet med vindkraftverk.

Vinden har snudd 

Det gikk ikke helt etter planen, og nå har vinden snudd. 70 kjernekraftverk er under bygging verden rundt, skal vi tro nettstedet statista.com. Og som vi skal komme tilbake til, vokser interessen også i Norge.

Men først: Også reaktoren i Halden ble skrudd av, etter å ha vært i drift i 60 år; fra 1958 til 2018. To år senere ble det avdekket at anleggets egne forskere hadde jukset med forskningsresultater overfor en rekke av sine internasjonale oppdragsgivere. Dermed fikk IFEs renomme, og antatt viktigste inntektskilde, seg en knekk.

Prislapp: 56 milliarder? 

Uansett vil det å stenge og demontere hele virksomheten koste enorme summer for staten. I 2020 ble prislappen anslått til 21 milliarder, men nylig kom et nytt, offisielt anslag på mellom 33,6 og 56 milliarder kroner, avfallshåndteringen medregnet. Så sent som i fjor bevilget Stortinget nærmere en halv milliard kroner til drift og sikring av reaktorene på Kjeller og i Halden samlet.

Det betyr at de som jobber her, merker lite til at deres arbeidsplass er en virksomhet under avvikling. For det krever atskillige arbeidsplasser å bevare dagens reaktor og ytre anlegg i en sikker tilstand fram til man kan begynne å plukke den fra hverandre.

I tillegg skal store mengder radioaktivt avfall, både herfra og fra Norges andre nedstengte reaktor, på Kjeller utenfor Lillestrøm, etter hvert håndteres og lagres på strengt forskriftsmessig vis. Dette innebærer bygging av enorme, nye anlegg, dypt forankret i stabile fjellområder – med alt det fører med seg av virksomhet og jobbskaping – i lang tid framover.

Samtidig er den private investoren og mangemilliardæren Trond Mohn, gjennom selskapet Norsk Kjernekraft, blant dem som har vist interesse for å etablere en ny generasjon atomkraftverk i Halden-regionen. Ordføreren er positiv, men hittil har lite konkret skjedd.

Kan ikke læres på skolebenken

– At private aktører viser interesse for å satse på kjernekraft, er uansett interessant – særlig med tanke på mulighetene for nye arbeidsplasser i en bransje som Halden har gode tradisjoner for og mye kompetanse på. Det skjer nok ikke i vår tid, så realistiske må vi være. For våre barn og barnebarn kan dette kanskje likevel bli aktuelt, mener Atle Hammeren.

Ole Andreas Brække tilføyer:

– De arbeidsoppgavene som mange av oss utfører, forutsetter kunnskaper og erfaring du ikke kan få på skolebenken. Dette er nødvendige for å oppfylle de konsesjonskravene myndighetene stiller. Derfor har vi opplevd å sitte med ganske gode kort på handa når det skal forhandles om lønns- og arbeidsvilkår.

Hvis det i tillegg kommer ny kjernekraftvirksomhet til området her, tror ikke Brække det vil gjøre utgangspunktet dårligere.

Flere vil ha praksisplass

Assisterende direktør og HR-direktør Ann-Cathrin Becken gir langt på vei sin ærede motpart rett. I likhet med relevante ingeniører, realister og IT-folk, vokser ikke fagarbeidere med kompetanse på kjernekraft på trær. Og skulle nye aktører komme på banen, er hun forberedt på økt konkurranse om arbeidskraften.

Samtidig registrerer hun et klimaskifte når det gjelder interessen for å arbeide med det hun kaller nukleær teknologi blant grupper som tidligere var mer interessert i vindkraft og batteriteknologi.

– Pågangen har vanligvis vært beskjeden når vi i rekrutteringsøyemed har lyst ut praksisplasser for studenter på sommerstid. Men nå har det skjedd noe, forteller hun.

Denne sommeren kom det inn over 90 søknader til tre plasser – mange med relevante fag på cv-en. Dermed doblet NND antallet praksisplasser. – Det lover godt med tanke på rekruttering framover, påpeker hun.

Nesten knirkefri overgang

Det nikkes fra de to tillitsvalgte. Tonen mellom dem og HR-sjefen er jovial. Fra begge sider av bordet blir det gitt uttrykk for høy tillit og godt samarbeidsklima mellom partene. Like fullt var det en viss spenning knyttet til den store omstillingen som skulle skje tidligere i år.

For hvordan ville det gå når anslagsvis 100 ansatte ved en frittstående forskningsstiftelse skulle innlemmes i et forvaltningsorgan og bli statsansatte fra 1. april?

Bakgrunnen var at Stortinget allerede i 2018 vedtok å opprette et eget forvaltningsorgan, for enkelthets skyld kalt Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND). Det skal stå for avviklingen av reaktorene, både i Halden og på Kjeller – og for å håndtere avfallet nær sagt i all evighet. En stor del av staben ved de to reaktorene skal innlemmes der. Forskerne ved begge anlegg skal derimot fortsette å være ansatt i IFE.

Halden var først ute, endelig dato for Kjeller er ennå ikke bestemt.

– Omstillingen har vært mindre kronglete enn vi fryktet. Faktisk var det vår gamle arbeidsgiver som tråkket feil da ordningen med tidskonti skulle gjøres opp. Men det løste seg til slutt. Samtidig har vi etter et lite mellomspill fått beholde våre pensjonsordninger i Statens pensjonskasse, og vår gamle skiftordning, forteller Atle Hammeren.

Mer stivbeint 

Der de to tillitsveteranene kanskje merker den største forskjellen, er at deres statlige arbeidsgiver må følge en langt mer formell, kall det gjerne stivbeint, prosedyre i ansettelsessaker.

– Her skal alt kunne dokumenteres, og formelle krav til utdannelse, ansiennitet og så videre må oppfylles, påpeker Ole Andreas Brække.

– Hos IFE var vi mye friere stilt. Ville man rekruttere en bestemt person, og vedkommende sa ja, ble han eller hun ansatt – slik var det. Men det går ikke lenger.

Samtidig er virksomheten pålagt å følge offentlighetsloven. Det betyr at hver e-post eller SMS som går ut eller inn av den ansattes jobb-pc – eller mobil i prinsippet er tilgjengelig for alle som ønsker innsyn. Gjøres det unntak, må det kunne begrunnes med utgangspunkt i en lovhjemmel.

Klima for kritikk

– Dette er en ny situasjon, som vi har vært opptatt av å informere våre ansatte om, forteller kommunikasjonsdiretør i NND, Martin Andreasson. Han er også opptatt av det skal være et klima for å si klart fra, uansett nivå i den nye organisasjonen, hvis en medarbeider oppdager feil eller mangler.

– Ved en virksomhet som steller med kjernekraft, kan det være lett for oss i ledelsen å benytte de strenge sikkerhetskravene til å legge munnkurv på de ansatte. På den måten vil vi kunne unngå kritikk mot oss selv.

 – Men da risikerer man samtidig å legge lokk på tilbakemeldinger og åpenhet fra våre medarbeidere, noe vi er avhengige av å forbedre oss på kontinuerlig, understreker han.

Krevende skandaler

Nå skal du ikke google lenge for å oppdage at det å lede virksomheten ved Halden-reaktoren ikke er en jobb for den som skyr offentlig kritikk – også fra sine egne. Da det nevnte forskerjukset kom for en dag, ble det full mediestorm fra alle kanter.

En gruppe ansatte gikk sågar ut i Halden Arbeiderblad med sin bekymring for hvilke konsekvenser jukset kunne få for dem som jobbet på reaktoren. Var de blitt ført bak lyset – også med hensyn til sikkerhet og strålefare?

Etter forsikringer fra ledelsen om at uvesenet skulle ryddes opp i, og at det ikke medførte noen økt risiko for de ansatte, falt gemyttene til ro. Politianmeldelsen som ble levert inn fra kontrollorganet DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet), ble henlagt. Men så braket det løs igjen så sent som i februar i år:

– Situasjonen er alvorlig

– Situasjonen ved atomanlegget er alvorlig, lød en overskrift fra nettsidene til NRK Østfold. Kilde: fungerende avdelingsdirektør Ingeborg Mork-Knutsen – i selvsamme DSA. Og hun sa mer:

– Det man frykter, er at lageret skal bryte sammen, og at det kan føre til utslipp av radioaktivitet inne i fjellet.

Dette ble bestemt avvist av den øverste ledelsen for Halden-reaktoren. Like fullt kom Strålevernet opp med en liste på ni avvik, som det ifølge kommunikasjonsdirektøren er blitt jobbet systematisk med å rette opp i.

Mer engstelig for utslipp enn for egen helse

– Hvordan reagerer dere som tillitsvalgte på disse hendelsene? Er dere engstelige for egen og medlemmenes helse? – De årene jeg har arbeidet her, har vi aldri vært direkte engstelige for akkurat det, sier Atle Hammeren. Han kjenner ikke til at det er blitt rapportert noen tilfeller av ansatte som er blitt utsatt for stråling i nærheten av de offisielle faregrensene.

Kollega Ole Andreas Brække tilføyer:

– Sykefraværet og turnover ved virksomheten taler sitt tydelige språk. Det ligger så lavt at de fleste misunner oss.

– Hva er du mest engstelig for? – Utslipp med for høyt radioaktivt innhold til det ytre miljøet. Det har aldri hendt, og vi har klare rutiner for hvordan et eventuelt uhell skal håndteres. Men skulle flere uforutsette ting skje samtidig, og vi ikke klarer å håndtere dem, er dette «worst case».