Når algoritmen blir sjefen, hvem er arbeidsgiveren?

Da ILO i juni vedtok konvensjon nr. 193 om anstendig arbeid i plattformøkonomien, fikk plattformarbeidere, som for eksemplel Wolt-matbud og Uber-sjåfører, for første gang en egen internasjonal arbeidslivsstandard. Konvensjonen omfatter blant annet betaling, sosial trygghet, HMS, vern mot vold og trakassering, personvern og retten til å organisere seg og forhandle kollektivt.

Men selv om konvensjonen gir nye rettigheter, lar den et av de mest omstridte spørsmålene stå igjen hos hvert enkelt land: Hvem skal regnes som arbeidstaker?

Det er et spørsmål som kan få stor betydning også i Norge.

Samme problemstilling som før

Konvensjonen krever ikke at plattformarbeidere skal klassifiseres som ansatte. I stedet skal medlemslandene sørge for at arbeidsstatus blir fastsatt på riktig måte, med utgangspunkt i hvordan arbeidet faktisk utføres og hvordan betalingen skjer.

Dermed forsvinner ikke skillet mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker. Det blir fortsatt opp til nasjonale myndigheter og domstoler å trekke grensen. Det er en viktig begrensning ved konvensjonen, mener Delta-advokat Casper Herlofsen, som deltok i ILO-forhandlingene på vegne av YS.

I norsk sammenheng står vi i hovedsak overfor den samme rettslige problemstillingen som i dag: Om en person er arbeidstaker eller oppdragstaker, må avgjøres gjennom en konkret helhetsvurdering av de faktiske forholdene.

Nestleder i Parat, Rune Berge, mener likevel det er avgjørende at ILO nå har kommet fram til en felles standard.

– Derfor er det viktig at ILO klarte å komme fram til en konvensjon. De som jobber for plattformselskaper, må ha grunnleggende rettigheter på lik linje med andre arbeidstakere, sa han da Parat24 fulgte forhandlingene i Genève.

Men nettopp formuleringen «på lik linje med andre arbeidstakere» reiser et vanskelig spørsmål: Hva skjer når det er uenighet om hvem som faktisk er arbeidstaker?

Når arbeidsgiveren blir en algoritme

En annen nyhet er at ILO-konvensjonen tar direkte opp hvordan algoritmer og automatiserte systemer påvirker arbeidslivet.

Plattformarbeidere skal få informasjon når automatiserte systemer brukes til å overvåke eller vurdere arbeidet deres, eller til å treffe beslutninger som påvirker dem. Det skal også finnes mekanismer for å få slike beslutninger vurdert. Dette gjelder også systemer som bruker KI.

Konvensjonen har bestemmelser om suspensjon, deaktivering og avslutning av arbeid gjennom plattformen – det advokat Herlofsen omtaler som et slags stillingsvern.

Dermed kan den få betydning for noe som er ganske annerledes enn det tradisjonelle arbeidslivet: En arbeidstaker kan i praksis miste tilgangen til jobben sin fordi en algoritme har fattet en beslutning.

Det aktualiserer også et spørsmål om ansvar. For hvem er arbeidsgiveren når plattformen er registrert i ett land, arbeidstakeren befinner seg i et annet, og arbeidsledelsen skjer gjennom et digitalt system?

ILO-konvensjonen forsøker å håndtere dette ved å kreve at statene tydeliggjør ansvaret mellom plattformer og eventuelle mellommenn.

Kan utfordre den nordiske modellen

For norske arbeidstakere er mye av rettighetene i konvensjonen allerede kjent gjennom arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og den norske arbeidslivsmodellen.

Det var også noe av bakgrunnen for Berges engasjement i ILO-forhandlingene.

– For Parat er det viktig å være til stede der viktige beslutninger om arbeidslivet tas. Det gjelder ikke minst fordi mange av medlemmene våre jobber i internasjonale bransjer, sa han til Parat24.

Samtidig kan det være nettopp den nordiske modellen som blir satt på prøve når nye arbeidsformer vokser fram. Kanskje konvensjonen i seg selv ikke utfordrer den nordiske modellen, men samtidig synliggjør den utviklingstrekk som over tid kan sette deler av modellen under press.

Det gjelder blant annet hvordan arbeid organiseres, hvordan inntekter fastsettes, hvor arbeidsgiverfunksjonen befinner seg og hvordan arbeidstakere kan organisere seg og inngå tariffavtaler.

– Vi må være med og påvirke ILO, slik at vi kan bidra til å løfte nivået og sikre grunnleggende rettigheter for arbeidstakere over hele verden, sa Berge under konferansen.

Men for fagbevegelsen handler utfordringen ikke bare om å få vedtatt internasjonale minimumsstandarder. Den handler også om å sikre at nye former for arbeid ikke gradvis flytter arbeidstakere ut av det etablerte systemet for rettigheter og kollektiv forhandling.

Plattformøkonomien har også fordeler

Samtidig er det ikke gitt at løsningen er å presse all plattformøkonomi inn i tradisjonelle arbeidslivsmodeller. Delta-advokat Herlofsen peker på at plattformmodellen også har egenskaper som gjør den attraktiv for myndigheter, virksomheter, forbrukere og deler av arbeidsstyrken.

Lave inngangskriterier kan gjøre det mulig for mennesker som ellers ville stått utenfor arbeidsmarkedet, å skaffe seg inntekt. Digitale betalingsstrømmer kan bidra til mer formalisering, mens plattformene kan redusere kostnadene ved å koble tilbydere og kunder. Det er nettopp denne dobbeltheten som gjør reguleringen krevende.

På den ene siden finnes problemer med lave inntekter, svak forhandlingsmakt og sosial dumping. På den andre siden finnes en forretningsmodell som har vokst raskt fordi den dekker reelle behov og skaper nye inntektsmuligheter.

Berge trakk også fram dette perspektivet da han besøkte ILO.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå før alle kan være trygge på jobb og ha en lønn det er mulig å leve av. Derfor må vi bruke ILO til å sikre grunnleggende rettigheter for arbeidstakere over hele verden, sa han.

En minimumsstandard, ikke en ferdig løsning

Konvensjonen skal sikre et minimum av beskyttelse. For plattformarbeidere som allerede er klassifisert som arbeidstakere, skal den ikke gi dårligere rettigheter enn andre arbeidstakere med samme status.

Men medlemslandene har betydelig frihet til å bestemme hvordan reglene skal gjennomføres. Det betyr at mye av den praktiske betydningen avgjøres etter at konvensjonen er vedtatt. Den blir først juridisk bindende for land som ratifiserer den. Deretter må den gjennomføres gjennom nasjonale lover og regler.

For Norge betyr det at konvensjonen neppe alene vil avgjøre hvor grensen går mellom arbeidstaker og oppdragstaker. Men den kan bli en viktig referanse når denne grensen skal trekkes – og når arbeidslivet skal håndtere en utvikling der både arbeidsgiverrollen, arbeidsstedet og måten arbeidet ledes på blir stadig mindre tradisjonell.